Fem netter på Freddy's

Torsdag (4)

Torsdag kl. 20.30

Jeg satte meg fort ned ved et bord som en familie nettopp hadde forlatt. Jeg merket jeg fikk noen sure blikk fra folka i køen, men jeg brydde meg ikke. Jeg lente meg over bordet og gjemte hodet i hendene mine. Hvordan kunne jeg være så dum?
Tårene begynte å trille nedover skinnene mine, noe som fikk meg til å prøve å gjemme meg enda mer. Rommet var fult at hylende, glade barn, som var så gira for å se Freddy og gjengen synge sangen sin for siste gang i dag.
- Hvordan kunne jeg være SÅ dum?! Hvisket jeg som førte til at jeg begynte å gråte enda mer.
- Hei... sa en kjent stemme. Han la en hånd oppå min.
- Jeremy?
- Jepp, det er meg.
- Ikke engang prøv å trøste meg, jeg fortjener det ikke!
Han sukket dypt og kremtet svakt.
- Jeg vet hvor vi kan finne operation manualen til Marionette...
- Mener du de papirene som ingen leser, men alikevel hører med når du kjøper noe nytt? Avbrøt jeg han. Han bare lo svakt av "forklaringen" min.
- Mhm! Jeg tror muligens vi kan klare å fikse henne.
- Mener du det?! Jeg lyste opp og stirret på han. Han bare nikket. Vi reiste oss begge opp fra plassene. På vei mot reperasjonsrommet fikk jeg en spydig kommentar fra en eller annen random person på restaurante;
- Endelig!!! Jeg trodde aldri du skulle slutte å grine og forsvinne fra GJESTENES plasser! Han sa det hele i en sur tone og la ekstra trykk på ordet 'gjestene'.
- Excuse me! Hva er problemet ditt a? Jeg jeg tilbake mot plassene. Jeremy ble stående. - Jeg skal fortelle deg noe jeg mister, du burde bare visst hvor hardt dette er for meg..
- Ha! Du er bare en unge, kom deg ut i voksenlivet så skal du få se hvor hardt livet er!
- Oja?! Ja, men ser man det, jeg er allerede i voksenlivet jeg, jeg jobber her din dust!
Folk rundt oss gispet og spisset ørene enda mer.
- Ha, som ei litta jente skal kunne passe på dette stedet.
- Ja men det gjør hun faktisk. Jeremy dukket opp ved siden av meg. - Til og med på den tiden med høyest risiko for...
Han avbrøt seg selv, skjønte at han hadde sagt for mye. Vi ville jo ikke skremme gjestene heller, ved å fortelle at ungenes dyrebare roboter faktisk er mordrere.
- Kom igjen, Lena, Mike kan ta seg av denne fjolsen.
Vi forsvant inn på reperasjonsrommet. Jeg skvatt ved synet av alle reservedelene til de ulike robotene. Det å se de tomme "hodene" til figurene skremte meg litt. Det lå deler til metallskjelletene rundt omkring også.
- Ja.. jeg må beklage rotet... det er vanligvis Vincent som reparerer disse greiene, men han er ikke særlig flink til å holde det ryddig... unnskyldte Jeremy og begynte å lete gjennom noen mapper i en hylle.
- Er det virkelig slik dem ser ut...? Inni mener jeg? Jeg så på metallskjelletet og fykk frysninger. Det skremte meg faktisk litt, spesielt ved synet av tennene på den. De kan jo bite tvers gjennom et menneske... akkurat som Scott sa på telefonen...
- Aha! Fant den! Ropte Jeremy og holdt frem en tykk mappe skrevet Marionette på.
- Supert! Jeg klappet av glede og han slang mappen ned på bordet som sto mitt i rommet.
- Skal vi se... først må vi hente henne da, så vi kan se hva som er ødelagt.