Fem netter på Freddy's

Onsdag (2)

---
Over 5000 views!!! Jippi!!! For å feire blir det ekstra langt kapittel!! 1398 ord!!! :)
---

Onsdag kl.09.30?

Hvordan kan noen i det hele tatt klare å se noe her inne? Tenkte jeg mens jeg prøvde å venne meg til mørket. Alt jeg foreløpig kunne se var svart. Kun svart. Svart svart og atter svart, 360° rundt.
- Herregud, jeg burde ha tatt med en lommelykt! Hvisket jeg til meg selv.
-Hvorfor er det nødvendig da? Jeg skvatt til og snudde meg brått rundt og møtte på en velkjent person. Et lite skrik fylte rommet av skrekk. Jeg holdt meg brått for munnen før jeg tok meg sammen.
- Goldie? Jeg stirret storøyd på det lille "mennesket".
- Hva skjedde med deg Lena? Jeg trodde du var en av oss?
- Øøøøøh... jeg nølte. Hva søren skal jeg svare nå? Kommer de til å prøve og drepe meg en gang til hvis jeg sier sannheten?
Goldie stirret opp på meg mens jeg tenkte. Blikket hans var dømmende.
- Eh he he! Du skjønner... jeg var visst ikke helt død riktig enda... he, he..!
- Vær glad jeg er den eneste her, hadde de andre vært her nå hadde de drept deg på stedet... han svarte skarpt. Det gikk kaldt gjennom kroppen min. Jeg svelget hardt før jeg fortsatte samtalen.
- Hvorfor... hvorfor vil ikke du drepe...meg? Med skjelvende stemme så jeg livredd ned på han. Det ble en skremmende stillhet i rommet. Han bare glodde opp på meg og så meg dypt inn i øynene. Jeg så nervøst men raskt bort men han hadde fortsatt blikket sitt opp på meg. La han en slags plan eller noe!? Skal han drepe meg?! Jeg fikk lyst tilbå løpe ut, jeg taklet ikke stresset, nervene eller spenningen. Nølende og redd så jeg nervøst ned på han igjen, urolig etter å få et svar.
- Neh... hvorfor skulle jeg? Du var jo tross alt som en søster for meg den tiden du var... han stoppen brått, pustet dypt inn og ut, og fortsatte, -...som oss.
- Mener du det? Jeg innså nettopp hvor dumt spørsmålet hørtes ut da det kom ut av munnen min. - Jeg mener, mener du at jeg var som en søster for deg?
Han nikket kort som svar. Jeg pustet lettet ut. Heldigvis var det Goldie jeg møtte på og ikke de andre! Heldigvis!!
- Aww! Men, du Goldie...du vet du kan fremdeles prate med meg om ting, selv om jeg er... du er... eh... vi er? Du skjønner hva jeg mener! Jeg vil fortsatt være her for deg, og lytte. Jeg satte meg ned på huk foran han og smilte. Noen tårer rant nedover skinnene hans mens han hadde en smil om munnen.
- Tusen takk Lena!
- Du er som en lillebror for meg, Goldie!
Jeg fikk desverre ikke gitt han en klem uansett hvor mye jeg ønsket det. Vi var på en måte i to forskjellige verdner men samtidig i samme.
- Jeg må gå nå... hvis du møter på de andre må du rope så høyt du kan på enten meg eller en av de... vaktene...
Han skulte mot døren mens han sa det siste ordet, før han ga meg et siste smil og forsvant i løse luften. Jeg stirret på stedet han hadde stått. Kun noen sekunder senere ble døren til rommet åpnet og hele rommet ble lyst opp.
- Lena? Mike lente seg i døråpningen og så forundret på meg. Jeg skvatt så jeg hoppet bakover noen steg.
- Hei... M-mike...
- Hva i huleste gjør du her i mørket?
- ehm... hodet mitt jobbet i reserfart for å komme på noe svar. - Hvorfor er ikke du her i mørket..?
Yes! Here I go again! Tenkte jeg stolt.
- Hva?
- Hva?
- Ok, svar meg nå, Lena!
- Hvaaaaa?
- Hva gjør du her!?
- Hva gjør du her? Svarte jeg. Yes! Ta den du Mike! Hva har du som svar nå!? Haha!
- Hallo, jeg var på min daglige runde for å sjekke om alt er greit i alle rommene. Scott forlanger det...
- Åååå!
- Nå din tur. Hva gjør du her?!
- Hva gjør du her? Jeg fniste smått i det jeg spurte han igjen.
- Jeg fortalte det jo nettopp!!! Han begynte å virke svært frustrert.
- Flott! Da har jeg fått svar! Snakkes senere da! Jeg smilte lurt i det jeg gikk forbi han og ut til selve restauranten. Jeg følte det frustrerte blikket til Mike i nakken. Jeg satte meg ned ved et av bordene nærmest utgangen.
Goldie visste tydelig at Mike skulle komme, det var derfor han fikk det så travelt med å forsvinne, for å ikke bli oppdaget.
- Bare han kunne ha advart meg også... da hadde jeg sluppet unna denne akward situasjonen... sukket jeg før jeg sjekket klokka på mobilen.
- 10.00, fortsatt en haug av god tid...
Plutselig fikk jeg en følse av at noen så bort på meg. Jeg så meg rundt, og alle i nærheten var bare noen få folk på andre siden av rommet, og ingen av de så i min rettning heller. Jeg merket det så tydelig... noe er rart her. Plutselig fikk jeg små frysninger også. Jeg fikk tankene over på noe annet, men så fort det var gjort, oppdaget jeg plutselig Mike rundt et av hjørnene. Han skulte små irritert bort på meg. Jeg stirret skeptiskt tilbake men ga opp.
- Jeg er tydeligvis uønsket... mumlet jeg før jeg reiste meg opp. Mike forsvant rundt hjørnet og mot kontoret.
- Du kommer tilbake senere, ikke sant? Sa en lys barnestemme fra ingensted.
- Hallo? Spurte jeg forvirret. Noe kaldt og usynlig ble lagt oppå hendene mine der jeg ikke hadde bandasjer. Det gikk et kaldt gufs gjennom meg.
- Du kommer tilbake? Sa stemmen igjen.
- Goldie? Hvisket jeg.
- Ja?
- Ja, jeg kommer tilbake! Jeg lover! Svarte jeg med lav stemme så ingen skulle bli mistenksome. Blir spøkselsene, og ikke minst likene inne i robotene oppdaget kommer både politiet og mattilsynet til å stenge stedet raskere enn du kan si Freddy Fazbear. Det er helt klart!
- Når? Spurte Goldie igjen.
- Når ønsker du?
- I ettermiddag eller kveld.
- I kveld passer nok best. Hvisket jeg og smilte.
- Takk! Hvisket han men en rusten stemme og det kalde på hendene mine forsvant. Jeg hastet ut glassdørene til resturanten og ut på gaten.
- Flott Lena, du må nå tilbake, mens foreldrene dine er hjemme! Det er jo å be om å bli tatt på fersken!
Jeg ga meg selv en liten mini applaus, før jeg løp opp bakken og bortover fortauene og forbi de gamle pensjonistene i nabolaget som var ute og gikk tur. Jeg raste inn i gangen hjemme etter å ha låst opp ytterdøren.
- Home sweet home! Jeg sjekket mobilklokken igjen. 10.45.
- Yeah! Ny rekord!! Awesome!! Lo jeg før jeg sparket av meg sandalene og forsvant inn på stua. Den halvfulle skålen med frokostblanding sto der og TV-en sto på. Forskjellen var at det var nå et realityshow som fylte husets rom med lyd. Jeg tok med meg skålen inn på kjøkkenet og kastet innholdet før jeg satte den inn i oppvaskmaskinen.
- Great! Tid for repetisjon på dagens planer, 1. Besøke resturanten, check! 2. Tekste Nora. 3. Komme tilbake til resturanten... Herregud... jeg håper det gjelder noe viktig med Goldie! Helst vil jeg bare ungå å møte opp, men da dreper de vel alle meg... så jeg bør holde meg på talefot med minst en av dem...
Jeg lente meg mot kjøkkenbenken.
- Jeg burde kanskje ha tekstet Jeremy også... jeg har liksom fortsatt dårlig samvittighet for at jeg ble så sur på han... bare jeg hadde nummeret...
Jeg tok frem mobilen og bladde gjennom kontaktlisten...
- Nope... som jeg trodde... ingen Jeremy der... hm... vent nå! Hva er dette!
Jeg trykken inn på kontakter ingen og en liten rød sirkel med tallet 1 inni vistes på toppen av en av ikonene. Jeg trykken inn på den og mobil loggen dukket opp. Øverst på lista sto det et nummer jeg aldri hadde sett før.
- Hva i?
Jeg stirret hardt på nummeret. Hadde jeg blitt hacket? Hadde noen hacket mobilen min og ringt til noen? Hvem er dette sitt nummer?
Da jeg fikk øye på datoen og klokkeslettet nederst i høyre hjørne falt alle bitene på plass. Fredag kl. 05.27.
Var det da Jeremy ringte Mike for hjelp?
- Sikkert. Hvisket jeg. - Men det må jo bety at Mike har nummeret til Jeremy... og siden jeg har Mike sitt nummer kan jeg bare spørre han! Håper han fortsatt ikke er sur på meg...