Fem netter på Freddy's

Fredag (3)

---
Helloooooo guys! Jeg må bare avbryte litt! XD Skal ikke snakke så mye, ta det med ro! XD
OK, så siden jeg ikke har så mye å gjøre i dag tenker jeg at jeg kommer til å ha et lite skrive-maraton i dag! Vel, maraton og maraton, kan vel heller si at det kommer minst en del til i dag! Glade, eller?
Jeg må bare også få si at jeg elsker dere alle som leser, voter og kommenterer!
Oh, jeg glemte nesten, jeg må bare fortelle dere; til dere som kommenterer, dere er så sykt kule! Jeg elsker kommentarene deres, dere får meg alltid til å smile og le! Tusen takk for så mye god respons!!
Stay awesome!!
---

Fredag kl. ???

-Bonbon... var alt jeg fikk pepet frem før ting begynte å svarte for meg.
- ...please...
Grepet hans ble plutselig svakere, men ikke nok til å slippe meg. Jeg kunne så vidt se at noe "liv" dukket opp inne i han igjen. Øynene gikk tilbake til hvite, med smaragd grønne pupiller. Han skvatt til med et forskrekket utrykk på meg. Så slapp han taket. Jeg falt ned på knærne og gispet etter luft. Toy Bonnie sto der, nærmest i sjokk og så på meg hoste og slite med å få pusten tilbake. Halsen min verket og tårene rant nedover skinnene mine.
- Jeg be-beklager...
- Tror... du det holder?! Beklager?! Du... holdt på å drepe... meg!! Skrek jeg alt jeg orket, selv om jeg ikke var helt 100% bra igjen. Ting snurret fortsatt foran øynene mine. Toy Bonnie så seg rundt, og viste tydelige tegn på at han ikke visste hva han skulle si. En vellkjent stemme dukket plutselig opp bak meg.
- Arr! Hvorfor fulførte d-du ikke jobben, Bonbon?!
Foxy kom nærmere. Jeg turte ikke å snu meg og se. Jeg ble bare sittende med ryggen til og stirre sjelvende ned i gulvet. Han må ikke finne på å gjøre noe med meg, han kan ikke, han må bare ikke gjøre det...

Bonnie ble helt stille. Den lille forvirrede hjernen hans klarte ikke å finne noe svar.
- Arr! La meg se! Foxy sto rett bak meg. Panikk begynte å bygge seg opp inne i meg, og tårene trillet fortsatt i frykt. Foxy tok brått tak i håret mitt og dro hodet mitt bakover. Jeg ble sittende å stirre skrekkslagen på han.
- Arr, mate! Du fikk gjort jammen meg en bra jobb... bare synd du ikke fullførte, dette kunne ha vært månedens beste! Han lot kroken, på hånden hans, skli nedover halsen min. Jeg pep på grunn av smertene. Han slapp taket i håret mitt og jeg falt ned på gulvet med ansiktet dypt gravd ned i hendene mine.
- Åå!!! Så mye jeg ønsker å dra hjem! Gråt jeg hjelpesløs. Toy Bonnie og Foxy utvekslet et blikk.
- Come on, Bonbon! F-Fullfør henne! Hun er desuten helt knust uansett.
Foxy sa det hele med en ondskapsfull tone samtidig med et stort glis.
Toy Bonnie så forvirret rundt.
- J-jeg kan ikke...
- Hvorfor ik-ikke, mate? Foxy virket litt mer irritert denne gangen. Hvorfor måtte han komme?! Hvorfor?!
- Hun... Bonbon ble raskt avbrutt av den frustrerte reven.
- Hellige Freddy Fazbear, bare gjør det!!
- Men hun er-er min venn... sutret Toy Bonnie.
- Men hadde det-det ikke vært morro hvis dere for all-all tid kunne være v-venner, og stå og spille på sce-scenen sammen?
Toy Bonnie nølte et øyeblikk. Skjelvende lå jeg der på gulvet og lyttet livredd etter på hvordan de planla min skjebne.
- Hvorfor gjør dere dette..? Fikk jeg hvisket. De stirret begge to ned på meg og jeg opp på dem. Jeg satte meg opp med tårer i øyne. - Hvorfor..?
Både Foxy og Toy Bonnie nølte før to skyggeaktige personer dukket opp bak dem. De lignet på to små barn... Bonbon og Foxy ble stående livløse mens de to begynte å snakke.
- På grunn av 'han'. Sa den ene av dem nærmest Toy Bonnie.
- Hvem er 'han'?! Og hvem er dere?!
- Vet du ikke..?
- Nei...
- Vi er hjelpesløse sjeler som hjemsøker dette grusommet stedet. Vi hører til inne i robotene.
- Hva?! Spøkelser? Men...
- Vi vet det er vanskelig og forstå. Men etter at 'han' drepte oss... har vi sværget på å la alle nattvaktene få lide samme skjebne som oss.
Jeg rygget forskrekket litt tilbake. De la begge merke til det og fortsatte å stirre meg dypt inn i øynene.
- Aww! Kjære deg... det er ikke så ille. Sa den ene ironisk med en trøstende tone.
- Please, ikke! Jeg er jo bare et barn slik som dere! Jeg har dessuten ikke noe med mordet å gjøre. Sa jeg bedende.
- Ja.. det vet vi... men det har ingen ting å si... du valgte denne jobben, og vi får ta vår hevn.
- Fortell meg en ting først! Hvem gjorde det?!
De så på hverandre. Den ene nikket, snå snudde de seg tilbake til meg igjen.
- Det var Vincent.
- Vincent?!
Jeg visste det! Men jeg kunne ikke tro hva jeg hørte. Så... min "erkefinde" er en morder?! Fyren som irriterte meg maks, kunne finne på å drepe meg?! Oh, no... nononono!
Spøkelsene forsvant i løse lufta og robotene våknet til livet igjen. Helt ærlig likte jeg spøkelsene bedre, de kunne jo tross alt ikke gjøre meg noe... men nå kan de... Øynene til robotene ble svarte igjen og de kom begge mot meg. Jeg kravlet baklengs etter som de tok flere skritt forover.
- Neeei!!! Vær så snill!! Ikke!! Jeg har et langt liv foran meg, og jeg vil ikke at det skal ende nå! Skrek jeg for harde livet.
- Det hadde vi alle, Lena. Det var en jente som snakket denne gangen. Chica hadde kommet inn i rommet igjen. Hun var akkurat som de andre, kontrolert av spøkelsene. Hvor mange var det egentlig. Bonbon sa noe med fem. Er det fem av dem? Nå hadde jeg to skraphauger og en leke og forholde meg til! Jeg kravlet til jeg til slutt traff veggen bak meg. Det var nå tre veier. En til høyre, en til venstre og en rett frem og inn på kontoret igjen.
Robotene kom med dødelige blikk nærmere.
- Noen?! Hvem som helst!!! Hjelp!! Skrek jeg for full hals.
- Ser deg snart, Lena. Hvisket de tre i kor før de omringet meg. En fjerde person dukket opp også, som spilte den kjente sangen deres... Freddy.