Fem netter på Freddy's

Fredag (2)

----
OMG! Tusen takk for 3000 view! Jeg kan ikke tro det! Det er jo ikke lenge siden jeg hadde "bare" 2000 view! XD Jeg visste ikke at det var så mange norske FNAF-fans her! ;) XD
Btw, tusen takk!!! <3

Now, back to the story! :)     ...
----

Fredag kl. 02.00

Toy Bonnie begynte å bable i vei om all verdens ting. Jeg satt på stolen min og sjekket gjennom kameraene. Toy Bonnies kalkulasjoner stemte fortsatt. Toy Freddy og Toy Chica var nemlig enn så lenge fortsatt på scenen. De gamle robotene, derimot, var helt det annerledes. Det var som om de var i angrepsmodus hvert sekund. De snek seg rundt hvert hjørne og sto i hver blindsone på kameraene. De kom til å snike seg inn på meg når som helst igjen nå, jeg følte det på meg! Heldigvis hadde jeg den lyseblå påskeharen ved min side. Men hvorfor beskyttet han meg for Chica? Jeg trodde de alle skulle angripe? Han sa noe om "du hører ikke hjemme her,", men hva mente han med det? Er de ikke alle et team?
'Hører ikke hjemme her'. De fire ordene fløy gjennom hodet mitt om og om igjen. 'Hører ikke hjemme her?'
Jo! Robotene er jo fra forskjellige tider. Chica sa noe om 'erstarter', vil det si at de gamle robotene og de nye misliker hverandre? Det virker nesten som en "krig" mellom dem, eller?

- Du, Bonbon, hva synes du om de andre robotene?
- Toy Freddy og Toy Chica er mine b-beste venner! Svarte han stolt.
- Nei, jeg mener de andre.
- Mangle?
- Nei, nei, Freddy, Chica, Foxy og Bonnie.
- Åååå-åå! De er.... ok... men v-vi er bedre!
- Så.... hva slags forhold har dere til dem?
- E-eh... de bor på det mørke ro-rommet. Vi fortjener pla-plassen på scenen mye mer enn de!
- Oki... takk...
Det ble helt stille. Alt jeg kunne høre var fotrinnene til de tungene metall vesnene som kom nærmere og nærmere for hvert sekund som gikk. Mens jeg satt skjelvende på stolen min, livredd for å bli angripet, så det ikke ut til at Bonbon brydde seg en millimeter. Han bare sto der og stirret på meg. Jeg sjekket kameraene for endte gang og Toy bonnie fant på flere temaer som han var "ekspert" på å snakke om. Freddy var på partyrom 1, Chica og Mangle på kidscove, bonnie var fortsatt på verkstedet, og Foxy kunne jeg ikke se noe sted, noe som stresset meg litt. Toy Chica var på vei gjennom ventilen til venstre, og toy Freddy bare vandret dumt rundt. Jeg visste egentlig innerst inne at jeg faktisk kunne stole på Toy- robotene, men jeg var fortsatt ikke 100% sikker på om jeg kunne stole på toy Chica. Jeg la ned nettbrettet på bordet igjen og løftet opp lummelykten. Jeg lot lyset skli over rommet og deretter inn i ventilen. Den eneste i nærheten så langt var fortsatt toy Bonnie.

-... jeg k-kan huske noe om noe lilla f-fyr... Toy Bonnie skravlet avgårde.
- Vent! Hva sa du nå?! Lilla fyr? Vincent? Det Toy Bonnie fortalte vekket oppmerksomheten min.
- J-ja! Han... 5... små...
- Hva mener du? Jeg hadde en følse av at noe mystisk var på gang, men jeg kunne ikke sette fingeren på det.
- Vis-visste du at sangen vi s-spiller ble l-laget i 1987? Toy Bonnie skiftet emne.
- Hva?! Jeg bryr meg ikke et gram om den dumme sangen deres! Fortell meg hva du mener med "5 små"!! Temperamanget mitt boblet inne i meg. Jeg var inne på noe stort og mystiskt nå, jeg visste det, men den dumme kaninen ville ikke fortelle meg mer! For det jeg vet kan dette være stort!
Bonbons ansiktsutrykk skiftet raskt. Det snille smilet hans ble snudd opp ned til et trist og skuffet blikk.
- Så... d-det er det alle m-menneskene tenker? At s-sangen er dum? At v-vi er dumme?!
- Toy Bonnie... jeg beklager... sanvittigheten tikket inn igjen og overkjørte temperamanget. Jeg visste jo også at jeg trengte han mest for å overleve dette marerittet.
- Glem det... jeg trodde du var min venn. Skuffet og hjerteknust snudde han ryggen til meg og forsvant nedover den mørke koridoren.
- Toy Bonnie!! Vent!! Jeg beklager!!! Jeg kastet meg opp av stolen og løp mot han. Han så ikke ut til å bry seg, han bare gikk videre. Jeg tok et sprang og hoppet opp på ryggen hans med armene mine rundt metallhalsen hans. Han stoppet brått.
- Ikke gå... gråt jeg svakt. Han snudde seg litt mot meg og jeg så opp på han. Øynene hans var helt svarte og pupillene var glødende hvite. Noe var virkelig galt!
Han tok et godt grep rundt halsen min og holdt meg framfor seg i luften. Jeg prøvde å skrike og prøvde å klore meg vekk fra ham. Han hadde et kvelende grep rundt halsen min. Øynene var fortsatt svarte og hvite, og resten av utrykket hans var helt blankt. Nesten som han koblet ut og startet en ny modus...
Stemmen min pep mens jeg prøvde å skrike, men jeg fant raskt ut at det var for ingen nytte, jeg burde heller spare på så mye luft som mulig. Hendene mine klamret seg rundt hans og jeg prøvde å dra meg løs, men roboten var for sterk. Sakte men sikkert begynte jeg å gå tom for luft. Var dette enden?
- Bonbon.....