Fem netter på Freddy's

Fredag

Fredag 3 uker senere, kl. 15.00

Vi sto hele gjengen utenfor Freddys og stirret forbauset inn de store vinduene fra andre siden av gaten. Alle sammen sto der, Mike, Fritz, Vincent, Jeremy, Nora og jeg. Scott sto og diskuterte med politiet som hadde sperret av stedet. Tre politibiler og to sykebiler sto parkert utenfor, akkurat som i drømmen. Det var helt kaos. Reportere, journalister, politibetjente, ambulansepersonale og tilfeldige forbipasserende stresset rundt. Vi holdt oss på avstand. Vi kom til å få nok spørsmål senere, så greit å holde oss unna starten på dramaet.
Tre uker hadde gått og flere ting hadde forandret seg. Jeg hadde startet på skolen igjen, sårene hadde blitt mye bedre, Nora og jeg hadde blitt venner igjen og ingen flere drapshendelser på meg! Alt hadde egentlig ordnet seg de siste ukene, heldigvis!
Jeremy holdt betryggende rundt meg i det sykehuspersjonalet bærte ut 5 bårer fra resturanten. Alle gispet untatt jeg og Vincent av synet på de små kroppene under de hvite teppene i det de ble løftet inn bårene en etter en inn i bilen. Skulle jeg gidde å avsløre alt? Fortelle at jeg visste hvem som sto bak mordene? Jeg snudde meg sakte mot Vincent og møtte blikket hans. Han lydløst hysjet på meg da han straks forsto tankene mine. Jeg smilte og nikket til han og han sank lettet sammen.
- Hva var det der? Spurte Nora plutselig.
- Hva? Spurte jeg.
- Det der. Hun pekte mot bårene. - Har det vært drap?
Jeg kjente blikket til Vincent i nakken og smilte. - Såklart... Ikke! Det må sikkert ha vært en ulykke!
- Men... men...
- Ikke tenk på det Nora, alt ordner seg! Jeg vet ikke hvor lenge de har vært inne i robotene men... ehm... hva var poenget mitt igjen..? Jeremy brøt inn. Vi alle lo svakt.
- Stedet ble stengt så fort dette ble oppdaget... det er ikke bra i det hele tatt! Jeg gløttet bort på Scott som prøvde å forsvare resturanten mens en politimann noterte.
Jeg gløttet bort på bårene igjen.
- Dere jeg kommer snart! Vent her! Sa jeg og løp over gaten mot sykebilene. Jeg hadde oppdaget lillebroren min sittende på en av bårene. Han satt der som vanlig og dinglet med beina over kanten.
- Goldie? Hvisket jeg lavt da jeg kom så nære som mulig uten at de ansatte ble mistenkelige.
- Ja? Han gløttet opp på meg.
- E-er det d-deg..? Jeg mener... er det kroppen din som ligger under det teppet?
Han nikket svakt og stirret ned igjen.
Jeg hadde ikke store ønsker om å se den avdøde kroppen. Siden han var myrdet er det sikkert mye blod og stygge sår over hele han. Jeg foretrakk derfor spøkelsesversjonen.
- Men du er jo fri... hvorfor forlater du ikke dette stedet og lever fritt i din riktige verden?
- Jeg... jeg... kan ikke...
- Hvorfor ik... han var borte før jeg fikk spurt. Han forsvant i løse lufta som vanlig. Jeg sukket og gikk tilbake til de andre. De stirret rart på meg i det jeg kom tilbake.
- Hva handlet det om? Hvorfor sto du der og stirret på den ene båren som en tosk?
Mike måtte jo såklart kommentere men jeg lot det gå for denne gang, han kunne jo tross alt ikke se Goldie. Jeg skulte bort på han før jeg snudde meg mot Nora.
- Det så nesten ut som at du pratet med noen. Ba du eller noe? Nora så betenkt ut.
- Hm? Nei, nei... jeg bare... tenkte... sa jeg småtrist men smilte svakt til dem.
- Ja... jeg kan ikke huske du har fortalt du har en religion...såå...
- Ikke tenk på det, dere. Alt er fint nå!Alt er perfekt!! Jeg smilte stort.
- I hvert fall snart... hvisket jeg lavt til meg selv og snudde meg halveis mot Freddys. - snart, Goldie... snart...