Fem netter på Freddy's

Fredag (1)

----
Takker for mange super dupere ideer!!! Dere er virkelig kreative folkens!
Så... håper dere liker denne delen! :)
Føler at kreativiteten min bare strømmer inn, og det betyr bare en ting... ekstra langt kapittel!!!! XD
----

Fredag kl. 00.00

Skjelven satte jeg meg ned på kontorstolen for siste gang. Hva skulle skje denne kvelden?! Skulle de ta knekken på meg? Råtte seg sammen med de gamle robotene, fra '87, og drepe meg ved å dytte meg inn i en trang og livsfarlig robot-drakt?! Tankene fikk meg til å grøsse. Hva i huleste har jeg fått meg selv opp i?! Men tanken på at Toy robotene faktisk hadde trodd jeg var et "lite" barn, gjorde fremtiden min litt lysere, eller? Jeg hadde jo overraskende nok kommet på god talefot med Toy Bonnie. Han virket så og si ufarlig. Var alle slik? Hadde jeg feil tolket dem? Umulig! De er alle mordrere, og det visste jeg godt.
Jeg sjekket kameraene nøye. Klokken var bare litt over tolv og duden på telefonen bablet avgårde om ting jeg ikke fikk med meg et ord av. Det siste jeg ville gjøre her i livet, før jeg dør, er å høre på hans uintresante fakta.
- Arg! For en gang skyld gleder jeg meg til skolen på mandag... sukket jeg etter å ha gått nøye gjennom alle rommene på kameraene. Freddy masken lå pent plasert på bordet foran meg. Musikkboksen trengte jeg heldigvis ikke å beskymre meg om mer, så nå var det bare meg, Freddyhodet og kameraene, hva kunne vel gå galt?!

Dyrene hadde allerede begynt å bevege seg, Bonbon (toy Bonnie, fan-name, you know :P) først, som vanlig. Han var straka veien i rettning meg. Overaskende fort dukket han faktisk opp på kontoret mitt fra gangen. Jeg skvatt til så stolen, med meg på, rullet bakover helt til den traff veggen bak.
- Bonbon.....? Jeg krøp meg sammen, klar for et attack fra ham.
- Hei, venn! Smilte han og vinket. Jeg måpte noen sekunder og senket skuldrene før jeg nølende svarte et kort 'hei..?'.
- Tenkte d-du trengte litt s-selvskap!
- Ehm... sure! Jeg skled tilbake til bordet på stolen og tok opp nettbrettet, med et voktende blikk i sidesynet på T.Bonnie. Kunne jeg stole på han? Nhe.. hvorfor ikke! Jeg mener, han virker mye mer vennligere enn de andre.
- Så... Toy Bonnie... hvor er de andre?
Kanskje han kunne være til nytte for meg i likevell, tenkte jeg lurt før jeg spurte. Jeg gikk ut i fra at de hadde et slags nattsyn, eller radar eller whatever, bare noe innen den duren.
- Eh... Jeg så at han blacket ut to sekunder før han fortsatte å prate.
- Toy Chica er t-til venstre... Toy Freddy er fortsatt på s-scenen.
- Hva med de andre?!
- Ingen data funnet...
- Typisk! Jeg slo hånden min ned i bordet og sukket. De får sikkert ikke registrert de gamle skraphaugene fra '87.
- Ukjent objekt oppdaget i gangen.
T. Bonnies stemme brøt plutselig ut igjen.
- Hva?! Jeg kastet meg over lommelykten, og lyste ned gangen. Frysninger gikk nedover ryggen min i det jeg oppdaget hvem det var.
- Arr! Er du k-klar for å bli e-en del av Foxys pirat ma-mannskap?! Sa den rustne stemmen til den ødelagte roboten foran meg.
- Nope! Skrek jeg, tok på masken og begynte å blinke med lummelukten på skraphaugen i enden av gangen.
- Venn? Hvor ble du av? T.bonnies forvirrede stemme fikk meg til å himle med øynene.
- psst! Bonbon! Det er meg, Lena. Hvisket jeg til den forvirrede lyseblå kaninen.
- Nei... du er Freddy.
OMG! Tenkte jeg for meg selv og fikk lyst til å dunke hodet i bordet.
- Kan du bli kvitt Foxy?
- Foxy er vår venn! Foxy kom hit!
- Nononononono!!
- Arr! Toy Bonnie! Foxy tok noen steg fremover. Jeg fant ut at masken ikke hjalp til min forventing og gjorde meg gjennkjennelig for Bonbon igjen.
- Åå! Hei, venn!
Jeg ignorerte den bablete metallfiguren og satte konsentrasjonen min på Foxy.
- Stay back Foxy! Jeg har... ehm... lommelykten!!!
Yup, funker det også, tenkte jeg, men fant raskt ut at replikken ikke hørtes serlig "truende" ut. Jeg blinket med lyset for hare livet.
- Arr! Øynene mine! Skrek Foxy rustent.
- Haha! Kaptein Lena tar over denne skuta! Jeg stelte meg opp på bordet og lyste på Foxy for siste gang før han forlot gangen i mens jeg gliste.
- Foxy, måtte visst gå planken! Arr! Lo jeg før jeg satte meg ned igjen. Toy Bonnie sa ikke et ord, for en gang skyld.
- Pizza?!
- Ja, pizza høres veldig deilig ut nå... sa jeg lat, helt til jeg fikk et lite hjerteattak av tanken på robotene igjen. - Vent nå litt... Pizza? Det er Chicas replikk! Hellige Freddy Fazbear, Chica er på vei! Jeg fikk det svært travelt opp av stolen og fikk sjekket lysene på venstre ventil. Ingen? Jeg løp over til høyre ventil, som T.Bonnie blokerte.
- Flytt deg!
Han gikk noen steg til side, nok til at jeg fikk sjekket lyset. Ingen der heller?
I det jeg snudde meg rundt fikk jeg mitt livs sjokk. Chica, uten hender og ødelagt skjeve, var nesten lent over meg. Jeg brøt ut i et høyt og øredøvende skrik. Ansiktet mitt var kritt hvitt av frykt og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forsvare meg mot dette monstret. Masken lå på bordet, og jeg innså, da jeg så den, at jeg burde ha tatt den med meg i det jeg skulle sjekke ventilene. Chica hadde sniket seg innpå meg via gangen.
- Ææææææææ!!!
De rosa øynene hennes stirret rett på meg, noe som fikk meg til å freake enda mer ut.
- Venn?! Ropte Bonbon ut i en beskymret tone. Hadde ikke den kaninen vett nok til å forstå at jeg holdt på å bli drept? Tydeligvis ikke.
- Hjelp!!!!! Skrek jeg for tusende gang. Hva skjedde blandt annet med at Jeremy skulle være til hjelp, huh? Han må ha forlatt meg her alene, selv om han lovte!
Chica snudde seg to sekunder mot Bonbon, som ga henne et stygt blikk.
- Du-du... er-erstatter? Hun hørtes nølende ut i den rustne stemmen. Toy Bonnie nikket stolt, og Chica rettet seg opp og sank ned armene.
- Du hører ikke h-hjemme her... Toy Bonnie pekte, til min lettelse, mot gangen igjen, og Chica følgte overaskende nok ordrene hun hadde fått. Full av skrekk lente jeg meg, sittende, mot veggen. Jeg pustet tungt og hjertet føltes ut som skulle eksplodere. Jeg tittet over på Bonbon, som følgte nøye med på Chica som subbet ut av rommet. Jeg kastet meg over han i en stor klem. Gråtende og takknemmelig takket jeg han flere ganger på rad.
Jeg sjekket klokken på armen min og oppdaget at klokken bare hadde blitt 02.00. Jeg tørket raskt bort tårene. Fra det øyeblikket visste jeg at jeg kunne stole på min BRFF, Best Robot Friend Forever, som kunne beskytte meg i virkelige nødtilfeller.
Men det kom i likevell til å bli en lang natt, jeg følte det på meg!