Fem netter på Freddy's

Onsdag (5)

Onsdag kl. 13.45

Jeg slukte i meg softisen på en to tre.
- Wow! Du var sulten! Lo Jeremy og dultet borti meg.
- Hva skal jeg si. Jeg heiste på skuldrene. - Men jeg tror du var minst like sulten. Jeg ga han et ertende blikk. Han så forskrekket på den tomme hånden sin.
- Haha! Ser man det... Gliste han og vi brøt ut i en liten latter.
- Lena!! Skrek plutselig en forbannet stemme. Jeg så sjokert rundt meg etter hvem som ropte. Stemmen hørtes ganske kjent ut. Det var som om en person stakk 1000 kniver inn i hjertet mitt i det personen stelte seg strengt fremfor meg med henne på hoftene. Hun skrek meg rett opp i ansiktet.
- Jeg kan ikke tro deg Lena! Ditche meg sånn en hel uke uten å gi en lyd fra deg!
Vet du hvor redd jeg har vært!? Da du ikke svarte den morgenen! Og da skolen sa du var på sykehuset! Vet du hvordan jeg hadde det da!? Nei, for du bryr deg jo ikke en dritt om noen!
- Nora? Hva..? Jeg ble helt stum av hva som hadde skjedd.
- Bare glem å prate med meg mer! Du er bare en stor dust, og jeg er skjønner ikke hvordan vi kan ha vært venner! Nora snudde seg brått rundt og begynte å gå vekk med bestemte skritt. Jeg kunne se den store mørke tordenskyen rett over hodet på henne. Hun lynte.
Jeg løp etter henne og grep armen hennes noe som fikk henne til å stoppe og snu seg mot meg med et stikkende blikk.
- Hvordan... hvordan kan du si det? Du har ikke vært noe bedre selv! Du kunne jo i det minste tenke på å stikke innom hvis du var så beskymret. Du besøkte meg ikke en gang på sykehuset!
Nora så overrasket på meg. Hun myknet litt. Det samme skjedde med meg. Jeg slapp taket i henne. Hun stirret hardt i bakken mens jeg stirret spent på henne for å se hva hennes neste trekk ble.
- Jeg hadde ikke tid, okay? Sa hun spakt etter noen sekunders pause.
- Ikke tid!? Jeg lå på sykehuset i 4 dager! 4 lange dager i koma!
- Sorry...
- Og i den tiden jeg er mellom liv og død forventer du at jeg skal svare på en tekstmeldning!? Utrolig Nora, utrolig!!
Sa jeg surt og gikk forbi henne på vei hjem. Jeremy ble sittende sjokkert på benken med et spørsmålstegn over hodet. Han nølte om han skulle følge etter men ble sittende. Nora ble stående å stirre ned i bakken mens små dråper vann rant ned og landet på grusen mellom skoene hennes.
- Beklager... det var det siste jeg kunne høre henne viske før jeg var for langt unna.
Jeg begynte å løpe. Raskere og raskere ettersom adrenalinet bare økte og økte.
Jeg var så sint... men samtidig så trist... hvordan kunne Nora være så frekk.. såklart, jeg var jo frekk som ikke har svart men... fortsatt...
Jeg låste opp ytterdøren og slamret den igjen før jeg stupte opp i sofaen. Jeg dro til meg en av putene og gråt. Jeg gjemte ansiktet inn i puta og hilstet og hulket.
- Hvord-hvordan kunne hun..? Hvordan ku-kunne jeg..? Hvordan kunne v-vi..?
Alt svartnett plutselig rundt meg og jeg falt inn i en dyp søvn...

Onsdag kl. 18.00

- Lena? Lena? Jeg hørte mamma sin stemme og noen strøk meg over håret.
- Hæ? Jeg så forvirret opp på henne. Hun begynte å små le.
- Hva er det? Spurte jeg forvirret.
- Hva har skjedd med deg a? Hun ga meg mobilen min med selfie-kamera åpnet. Jeg skrek ut.
- Omg! Jeg ser ut som en klovn!! Maskaraen hadde rent nedover begge skinnene mine og laget lange svarte linjer.
- Hva har skjedd vennen? Mamma satte seg ved siden av meg.
- Utenom at jeg har ødelagt ansiktet mitt og sofaputen her... har jeg og Nora... jeg sukket. -... kranglet.
- Over hva?
- Lang histore... men mamma det går fint! Ikke tenk på det du! Jeg faket er lite smil og reiste opp.
- Jeg skal forresten ut etterpå... er det greit?
- På en betingelse... mamma stoppet og jeg holdt pusten. Please please please!
- ... at du fikser den sminken din.
- Jeg lover! Lo jeg og ga henne en klem.
- Vent.. hva er det du skal som gjør deg så glad?
- Bare... møte eh... en venn! Svarte jeg nølende.
- Har denne vennen et navn?
- Ehm.... Gold.... Goldrik!
- Hva?
- Han er fra... ehm... Sverige! Jeg gliste stort og troverdig. Såklart var ikke Goldrik et navn... ikke fra Sverige i hvert fall... hehe... håper hun bare går på den..
- Goldrik fra Sverige..? Er han i klassen din?
- Ja! Utvekslingstudent! Skal være her i noen måneder! Ikke ring lærerne, de liker ikke å prate om det! Ikke spør hvorfor. Jeg små lo nervøst. Ikke spør, please, ikke spør!! Ba jeg for hele mitt liv.
- Okie... I trust you...
- Thank you!
Jeg smilte stort og ga mamma en tommel opp før jeg stormet opp trappen mot badet.
Awesome! Da stikker jeg klokka ni! Jeg smilte lurt til meg selv i speilet. Jeg har kanskje sviktet Nora, men jeg skal ikke svikte Goldie... han kan jo tross alt være gal nok til å drepe meg...