Fem netter på Freddy's

??? (1)

??? kl. ???

Hæ? Hvor er jeg? Hvorfor er synet mitt så tåkete?! Jeg skvatt til av tanken på synet opp. Shit! Hva skjedde?! Jeg kan jo så vindt bare huske noen detaljer fra... fra når? Hva har skjedd i mellom tiden, siden..?
- Au! Jeg merket plutselig at jeg hadde skikkelig hodepine. Hvorfor kan jeg ikke huske noe?
Jeg satt på gulvet lent inntil en betong vegg. Gulvet var av mørk sement. Det var kun et vindu som lyste opp rommet som kun bestod av et bord langs veggen og en dør.
- Hvor er jeg?! Undret jeg svært og reiste meg sakte opp. Kroppen min hadde svært lite energi, men både det og synet kom seg etterhvert. Jeg vandret sakte mot døren og tok i håndtaket. Jeg stoppet i den bevegelsen i det jeg hørte lyder utenfor. Barnestemmer. Roping og prating hørtes på andre siden av døren, så ble bråket brått avbrutt av en vellkjent stemme.
- He-hei barn! Freddy Faz-fazbear og vennene mine er klare for å sp-spille en sang.
Arg! Det var den adskillige trioen. Toy Bonnie, Toy Chica og selveste Toy Freddy. Vent! Hvordan kunne jeg huske det og ikke alt andre? Jeg lente meg mot døren og la en hånd på hodet. Tenk nå Lena, hva er det siste du husker?! Jo, det var noe med alle robotene... og Jeremy! Og...og... den masken...som jeg ga til Jeremy... som kun kan bety en ting... jeg skvatt til så jeg hoppet opp på beina igjen.
- Er jeg DØD?!!! Jeg fikk helt panikk og begynte å løpe i sirkler midt i rommet. Jeg kan ikke være død?! Kan jeg vel?! OMG! Umulig?!! Eller mulig?!
I det jeg trodde jeg skulle freake helt ut oppdaget jeg noen i skyggene. Nei, det var flere. Jeg frøs til og stirret inn i skyggen i hjørnet. De steg alle ut. En, så to, så tre, så fire og til slutt fem. Fem små barn sto nå foran meg. De så alle ut til å være på alder mellom 6-7-8-9. Fire av dem var gutter og den siste var ei jente.
- Jeg sa vi ville møtes, Lena! Sa jenta, som hadde lyst hår satt opp i to små musefletter og en gul kjole. Hun var ca. 6 år.
- Hva mener du? Jeg så ned på dem, men satte meg raskt ned på huk.
- Jeg sa du skulle bli en av oss. Hun pekte på meg. Stemmen hennes var så lys og på en måte så barnslig, men også ganske søt for en så liten jente.
- Bare tie stille, eller må jeg la deg gå planken!
Jeg skjente igjen denne gutten fra tidlige. Angsten min hadde gjort så jeg ble blendet for detaljer, men nå kunne jeg oppfatte dem alle. Den mørkerød- hårede gutten pekte plastikk-kroken sin mot jenta som lo.
- Jeg husker dere to! Jeg pekte på den rødhårede og den andre gutten med brunt hår og lilla t-skjorte med bilde av Bonnie på.
De stirret bare rett på meg.
- Foxy og.. Toy Bonnie? Jeg sa det siste nølende. Han jeg trodde var Toy Bonnie ristet på hodet.
- Bonnie! Sa han stolt og pekte på seg selv! - Jeg er Bonnie, men jeg liker Bonbon også!
- Og... du minner meg om... Freddy... og du er..? Jeg pekte først på en litt eldre gutt ca. 9 år, som hadde mørkt brunt hår og brune klær. Så tittet jeg over på den femte. Den blonde lille gutten som hadde satt seg tilbake inn i skyggen. Han bare stirret dumt på meg.
- Det der er Goldie! Ropte jenta og pekte på han.
- Så... dere heter det samme som robotene? Spurte jeg vennlig. De var visst ikke så ille i like vel, bare man kom på god talefot med dem.
- Etter at vi ble drept glemte vi navnene våres... derfor ble vi bare hetene det samme som dem... fordi kroppene våres er inne i dem også da, såklart. Goldie svarte meg selv om han hadde satt med ryggen til.
- Vent... hva?!
- Den snille dukken ga oss liv igjen! Ropte jenta, som jeg kom til å kalle Chica, positivt med hendene i været.
- Du har ikke fått noe navn enda, du Lena? Hvisket Freddy creepy.
- Nei... ser visst ikke sånn ut... kan jeg ikke bare beholde mitt ekte navn?
- Hvorfor ikke. Svarte han og forsvant i løse luften. Gud... disse ungene hadde virkelig forskjellige personligheter. Så... det var disse Vincent også drepte? Hvorfor? De er jo så søte! Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å gjøre noe som helst i den duren. Men hadde Vincent en grunn til å gjøre det? En veldig, veldig, veldig god grunn til å drepe fem personer? Neppe.
De andre forsvant sakte men sikkert de også, og jeg ble forlatt alene i det nokså mørke rommet. Så jeg er en av dem nå? Et forvirret spøkelse som ikke finner veien over på andre siden? Andre siden der jeg muligens forlater denne verdenen og kanskje går inn i en ny? Men jeg er jo ikke forvirret! Jeg tenker jo helt klart og tydelig. Uansett er vel Marionette fortsatt på reperasjon, og ungene sa det jo selv, jeg hadde ikke fått noe navn, fordi Marionette ikke hadde gitt meg et nytt "liv". Men hva er jeg da?! Og hva gjør jeg her? På alle steder i verden havnet sjelen min på Freddy Fazbears pizzeria?! Hvorfor ikke i syden?! Kanskje jeg var forvirret i denne mellomverdenen i like vel...?