Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 1

Vi hadde allerede kommet til 14.mai. En uke siden One Direction var i Norge. Jeg var utrolig deprimert. Jeg hadde brukt den siste uken på å se filmer og bilder fra konserten på iPhonen min. For en uke siden gikk min største drøm i oppfyllelse. Jeg fikk se mine helter på scenen. Men nå var jeg bare tom. Hadde ingen ting mer å se frem til. One Direction var borte, muligens for en lang, lang stund. 

Etter konserten var jeg større fan enn aldri før. Jeg kjøpte alt som hadde noe med One Direction å gjøre. Bøker, filmer, plakater, t-skjorte, ja, rett og slett alt jeg kom over. Jeg falt helt av lasset på skolen. Alt jeg gjorde var å se på bilder av gutta, se på videoer, høre på sangene deres, alt handlet om 1D, rett og slett. Hele klassen begynte å bli lei av meg og pratinga min om den store konserten. Det var ingen ordentlige Directioners i klassen. Bare meg. Jeg kjente egentlig ikke noen kjempefans, bare noen småjenter som kunne ett par sanger, og kalte seg superfans! Vennina mi, Natalie, som hadde vært med konserten, er vell den eneste kjente som digget gutta. Men hun hadde ikke vært særlig Directioner før konserten. 

Alt jeg tenkte på, var gutta. Jeg så for meg en vinkende Niall med blomster i hånden, når de fløy fra scenen midt i Telenor Arena, tilbake til hovedscenen. Så nær jeg hadde vært! Jeg hadde plasser på felt 9, helt ut med kanten til scenen. Bare noen sikkerhetsvakter stanset meg fra å hoppe oppå scenen å gi gutta en real klem. Som jeg hadde ønsket å gjøre det. De var så perfekte. 

"Nå er det middag, kommer du Dina?" ropte moren min. Jeg satt i helt egne tanker. Dagdrømte om One Direction-gutta selvfølgeli. "DINA!" Jeg våknet til liv. "Ja, jeg kommer.."

Matlysten hadde forsvunnet også. "Nå må du spise, Dina" sa moren beskyttende. Jeg forsatte å pirke i maten. "Takk for mat" sa jeg før hun sprang ned i kjelleren til pcen min. Jeg måtte sjekke om gutta hadde tweeta noe eller det var noen news på en av oppdateringssidene om gutta. Jeg var rett og slett avhengig. 

Jeg var skikkelig nede etter konserten. Tenk visst jeg aldri fikk se de igjen liksom. Men jeg hadde tenkt til å dra på konsert, om det var i et land i nærheten, eventuelt at jeg var på ferie med familien samme stedet.

Liam hadde en followspree. Jeg tweetet og tweetet, ingen reaksjon. Liam følgte mange random folk, som ikke engang hadde tweeta før. Jeg hadde nesten dedikert hele twitteraccounten min til gutta, men hva fikk jeg igjen for det? Jeg tweeta til gutta hver eneste dag. Hadde aldri fått svar, retweet, favourite, follow eller noe. Jeg var som luft for dem. 

"Fuck it, nå har jeg deppet nok idag" tenkte jeg for meg selv. I det sekundet fant jeg ut av beste måte å få ut aggresjonen på, var å gå på fjellet. Jeg bodde ved kysten, og rett ved der jeg bodde, var det et fjell. Ikke så stort. Ikke Galdhøpiggen liksom. Men det for funke. Akkurat nå følte jeg at jeg kunne bestige K2 eller Kilimanjaro med all aggresjonen jeg hadde inne i meg. 

Det var en fin dag. Sommeren hadde begynt å ta et tak i den kalde vårluften. De store søledammene fra i vår hadde begynt å tørke opp, og elva ble mindre etter at snøen hadde smeltet. Det var så fredlig på fjellet. Jeg fikk fred til tankene sine. Men det var fortsatt fem gutter som opptok dem. 

På toppen hadde jeg en praktfull utsikt over det store havet. Husene på de små øyene var så små og ubetydlige. Utsikten var helt fantastisk. Skulle bare ønske at det var fem kjekke gutter der å delte begivenheten med henne. 

Liam var på twitter nå. I all min aggresjon tweetet jeg et bilde av den praktfulle utsikten og sendte det til Liam. "This is what u guys missed when u were here". Han kom ikke til å se det uansett. Men det var godt å få ut aggresjonen.

Niall var også online. Jeg tok ett bilde og sendte til han også, bare for moro skyld. "It's not only in Ireland it exist beautiful views." 

Jeg var ganske sliten etter den 2 timers lange fjellturen. Jeg hoppet i en varm dusj, fønet håret og gikk rett til sengs. 

Jeg våknet altfor tidlig på morgenen av at mobilen hennes ikke stoppet å vibrere. Den lyste ut i det forholdsvis mørke rommet. "Hva er det som skjer nå da?!"

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Takk for at du leste 1 kapittel! Håpte du likte det. Dette kapittelet var nok litt kjedelig, og kom litt treigt igang, men det er nå moroa begynner! 

Stay tuned :) 

Kommenter om du vil ha mer