Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 11

Dette er sykt. Altfor sykt. Jeg følte meg utrolig liten i mengden der. Alle desse jentene hadde ett ønske i verden, og det var at gutta skulle oppdage dem. Blandt denne folkemassen var det utrolig liten sannsynlighet for at det kom til å skje. Men man vet aldri. Hannah Montana var jo 1 av 1 000 000, da kunne vell desse jentene også bli det. 

Jeg gledet meg kjempemye til at konserten skulle starte, men for å være ærlig, jeg var litt ensom i mengden. De rundt meg var opptatt med sine venniner, så jeg hadde egentlig ingen å snakke med. Tenk at det hadde gått to måneder siden jeg så de live for første gang. Som tiden hadde gått.

"Hey there, it's been an misunderstanding. If you can follow me, that would've been great" sa den morske sikkerhetsdama. Jeg ble meget forvirret, men følgte henne. Hun sa ikke et eneste ord mens vi gikk mot der jeg kom inn. Det var ikke lenge til oppvarmingsartistene skulle på scenen, og jeg ville jo ikke gå glipp av de! I gangen sto Harry og ventet på meg. Det er utenkelig! Harry Styles sto å ventet på meg før konserten! Det må være alle Directioners drøm. 

"I figured you'll be lonely in the crowd. Maybe you'll like to see the concert from here?" sa han. Alle directioners ville nok vært sjalue på meg nå. Jeg tenkte meg om. Før jeg rakk å svare kom Niall gående gjennom gangen og mot oss. "Harry, don't be stupid. You know she has that seat for a reason" sa han bare. Alt jeg tenkte var HÆ. 

Plutselig ble det veldig travelt bak scenen. Jeg ønskte gutta lykke til, og ble eskortert til setet mitt igjen. Jentene rundt meg såg veldig rart på meg, som om jeg ble eskortert bort fordi jeg var blandet i noe kriminelt. Vell, de skulle bare ha visst. 

Plutselig for lysene av, og en dyp tone begynte å ule gjennom salen. "It's totally buzzing, ain't it?!" sa noen av jentene som satt vedsiden av meg. Jeg bare smilte. Da Camryn kom på scenen begynte galskapen. Jesus Kristus, desse var jo verre en nordmennene. Jeg hadde hørt mye på Camryn etter at hun var i Norge, og syntes hun var ett kjempetalent! Jeg var allerede gira. 

Når 5sos kom på scenen, hadde jeg mest lyst å legge meg ned å dø. SÅ NÆR JEG VAR! De var perfekte. Nei, det kunne ikke bli bedre enn dette. Jeg sang med på sangene jeg kunne og strekte meg etter Luke som sto kanskje 1,5 meter i fra meg. I dette øyeblikk ble jeg totalt 5sos frelst. One Direction, hva var jo det?

Vell, jeg fikk fort erfare hva One Direction var. Når gutta kom på scenen, gikk hele salen helt "mad". Noen jenter bak meg begynte å lage trøbbel og dytte i stolene. De skulle de ikke ha gjort, for etter at sikkerhetsvaktene  hadde kjeftet på dem to ganger, ble de eskortert bort fra raden. 

Under de to første sangene, var alle helt gira, og jeg kunne se at gutta koste seg. De hadde nok glemt meg nå, for å si det på den måten. Det var vell ingen fare at jeg kom til å glemme dem, vertfall.

"I want to dedicate this to a very special girl I like very much" sa Zayn før de sang Heartattack. Det var vell ingen tvil om at den sangen var dedikert til Perrie Edwards. Så søtt, jeg får nesten tårer i øynene! Neida, sånt klisjerier blir litt mye for meg. Jeg griner aldri!

Vell det sa jeg litt for tidlig, for neste sang var "More than this". Favorittsangen min! Harry bøyde seg ned og så meg dypt inni øynene. "This is for you" sa han bare. Under hele sangen følte jeg at jeg fikk all oppmerksomheten til Harry, som sto nærmest meg. Jeg skiftet mellom å le og gråte gjennom hele sangen. For å være ærlig, jeg bare nøt det.

Rett etter at gutta hadde gått av scenen, så jeg sikkerhetsdama komme mot meg. For et adrenalin-kick! "Hey! You're the girl they visited in Norway, aren't you? How did you manage that? I saw Harry looking at you the whole time, are you a couple?" sa en nysgjerrig, overlytt stemme. Hun hadde tydligvis mistet mesteparten av hørselen under konserten. Jeg skulle til å reise meg å gå etter vakten, men jenta tok tak i genseren min og holdt meg igjen. "Hey! Don't leave before you've answered me! That's rude! Why would Harry want a girl like you?" sa hun og lo. Latteren hennes minte meg om Ursula i 'Den lille havfruen'faktisk. Ren ondskap. 

Sikkerhetsvakten grep inn, og førte meg fort backstage. 

"Amazing show, you guys!" var det første jeg sa når jeg kom inn i garderoben deres. Den var forresten kjempestor! De hadde et langbord fylt med frukt og andre godsaker, og jeg telte syv store sofaer i rommet. Her hadde de det luksus. "We had a great show tonight, didn't we, fellas?" sa Niall med sin sjarmerende irske akksent. De var veldig enige.

"Well, it was probably thanks to you for giving us the motivation. Harry certainly appreciated it" sa Louis og smilte beskt. "Did you get the flowers I threw from the flying flat?" ville Niall vite og smilte søtt. Jeg måtte desverre skuffe han og fortelle at han bommet stort. "Darn, they were for you.." Jeg vet ikke, men Niall hadde ett viss tak rundt hjertet mitt. Nei, æsj, så klissete.

Zayn var veldig stille. Nesten mistenkelig stille dersom jeg var en spesialagent i CIA eller noe. Noe som jeg ikke var! Jeg er heller ikke norsk spion, så ikke prøv å kidnapp meg Government of the USA. Nei, nå ble jeg nerdete. 

Zayn var den første som gikk, for han hadde noe han skulle ta seg av. "I guess he's taking care of Perrie tonight" sa Louis, og gutta begynte å fnise. "But what are we going to do?" Liam var rastløs. "I guess I'm going back to the hotel, calling my girlfriend" sa Niall. GIRLFRIEND?!

------------------------------------------------------------

beklager for ett kjedelig kapittel. jeg må lage mere drama. 

vell, humor eier jeg ikke det støv, og skal heller ikke prøve meg på det. så her blir det mest klisjerier, drama og forviklinger. jeg føler at karakterene må bli bedre kjente med hverandre. dette her er litt for urealistisk, for å si det sånn. 

MORE DRAMA

note to self!

jaja, ellers så var jeg en smule hangover da jeg skrev dette, så vet ikke hvordan det vil påvirke historien.

vote/comment for et nytt kapittel allerede i dag!