Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 27

DINAS POV

Det var en opphetet diskusjon pågånde inne i leiligheten. De britiske akksentene ble nærmest uforståelig for meg i den hastigheten og den bredden de snakket. Diskusjonen stoppet for ett raskt sekund, og klynk kom fra leiligheten.

Jeg braste inn.  De tre skikkelsene stirret mot meg. 

"Mandy." Jeg var enda mer skuffet over Harry. Hvordan kunne han gjøre dette? Jeg forlot han i 30 minutter, og allerede hadde han tatt Mandy i armene sine. Hun sto der bare med et selvsentrert og tilfreds smil. Hun likte dette, denne situasjonen jeg var i. Alt fokuset ble rettet mot Mandy. Underbevisstheten min fikk med seg at Zayn prøvde å riste av seg ettelerannet på hånden, men alt gikk meg rett forbi.

"What is SHE doing here?!" raste jeg. "I can explain.." begynte Harry, men jeg avbrøt han raskt. Hva var der å forklare? Det hadde åpenbart skjedd noe, og det var alt jeg brydde meg om. Harry hadde brutt et løfte. Jeg var ferdig med han. Det gjorde vondt å bare se på han. Sviket. Verre ble det da jeg streifet innom Mandys selvgode smil. Jeg følte for å kaste opp.

"I trusted you! You just proved to everyone that you can't be trusted, when you brought this WHORE back here," skrek jeg. Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Jeg var jo vanligvis ikke sånn! Men noe i Mandys tilfredse ansiktsuttrykk fikk det verste ut av meg. 

Jeg hadde vært forelsket i Harry, sånn skikkelig. Kanskje en smule av meg faktisk elsket han også. Men den smulen var kastet i søppla nå. 

Harry holdt hånden forsiktig over det venstre øyet, og klynket da han trykte for hardt. Da han tok bort hånden, så jeg at øyet hans var blått. Et stikk av medynk slo meg. Jeg hadde nesten lyst til å gå bort der med en frossen pose med erter, og holde over øyet hans. Gammel vane.

Mandy prøvde å nærme seg Harry for å trøste han, og for å skryte meg oppi trynet med at det var hun som hadde Harry nå, ikke jeg. 

Zayn tok meg i hånden, og leidde meg ut av den hvite leiligheten. Jeg var ved bristepunktet til gråt. Når Zayn trakk meg inntil seg, og gav meg en stor klem, brast det for meg. Alle tårene bare strømmet på.

"Just let it all out," trøstet han meg. Jeg ville ikke slippe han. Han var så trygg og trøstende. Jeg tok meg litt sammen, og tørket tårene. "Your jacket is soaked because of me," staterte jeg litt usikkert, med et smil i munnkroken. "It's my fault, I didn't have any tissue for you!" sa han leende.

Det smile kunne ta bort alle sorger i verden. Det lyste opp. Sangen til Rihanna kom stadig opp i tankene mine når jeg så han smile. "Shine bright like a Diamond," sang jeg til han. 

"Come on, let's get some hot chocolate!" lo han. Han gjorde alt for å få bort alvoret. 

Vi satt oss ned på en litt mørk kro ikke så langt unna. Stearinlyset lyste opp ansiktet til Zayn. Gutten jeg egentlig ikke kjente så godt. Vi satt og ventet på bestillingen vår.

"Sooo.. Did you hit Harry?" sa jeg usikkert. "Well.. Yeah. I don't usally do that, but for some reason, I just got so mad. I don't know what hit me." Når jeg ser Zayn fra avstand, med en sort skinnjakke, og mørke jeans, ville jeg tatt han for en skikkelig badass som slåst og drakk om hverandre. Men når jeg sitter på nært hold med han, er han den søteste og mest omtenksomme personen i verden. En liten teddybjørn.

Jeg tok en slurp av den altfor varme kakaoen med mini marshmellows i. "You just got out of a relationship yourself, didn't you?" sa jeg spørrende etter at jeg hadde blitt litt mere kjent med Zayn gjennom en samtale. "Well, yeah. It was complicated. We haven't been in love for a long time, so it was time to end it. It was hard, but not as hard as the break-up you are coping with, right now." Han la hånden sin over min da han så at jeg begynte på den tankegangen igjen. Jeg likte ikke å være lei meg, jeg er jo en glad person. Jeg vil at Zayn skal bli kjent med meg som den personen jeg egentlig er, ikke denne "stakkars meg, jeg er så sorgfull" personen jeg var nå. Jeg bestemte meg egentlig for å bare glemme hele greia, og være meg selv. Tenke på helt andre ting, som om ingenting hadde hendt.

Telefonen min vibrerte konstant, og meldinger og anrop fra Harry kom strømmende inn. Jeg slo av hele telefonen. Nå for omverdenen klare seg uten meg for en kveld. 

"You know what. I haven't been to the London Eye. I know you have probably been there a trillion times, and are sick of it, but will you join me?" spurte jeg den tøffe karen på den andre siden av bordet. "I'll be hounored to!" sa han, og røste seg raskt fra sofaen i den trange boothen. Han rakte meg grasiøst hånden og sa: "Madam," i en litt tøysete tonefall, med perfekt britisk engelsk. 

Da vi kom på utsiden av kroen, prøvde vi å få tak i en taxi. "I sincerely apologize for this inconvenience, it seems like your wagon is a bit late," fortsatte han i den 19 århundre-karakteren, med den plettfrie engelsken. Jeg bare lo. "What are you laughing of, madam?" sa han med en pompøs og fornærmet tone. Denne karen er jo ekstremt morsom også!

Etter en stund der ingen taxier ville stoppe, gav jeg opp. "It is such a beautiful night, why don't we walk?" prøvde jeg i samme stil som Zayn, men feilet stort. Han tok hånden min under sin, og begynte å gå. "I have to stay close at all times, to protect Your Grace from any dangerous situation," fortsatte han. Jeg bare blåste tilbake. Som om noe skulle hende meg, lo jeg for meg selv. 

Vell, ikke lenge etterpå snublet jeg på en brostein, og var i ferd med å falle. "What would you do without me?" "You're a true hero," svarte jeg "Well, nobody was supposed to know, but someone had to notice eventually. I'm just saying; no one has seen me and superman at the same place at the same time." svarte han sarkastisk. "Well, that is just a convenience," plaget jeg han. Han furtet mot meg. "I'm I going to follow you through that stupid tourist attraction, or not?" sa han med en alvorlig, sint stemme. "Yes, please, master. This will never happen again!" lo jeg. "Good."

Jeg trodde ikke jeg skulle le så mye etter ett brudd. Men herregud, Zayn er jo som de sier på engelsk; "hilarious"! 

Vi kjøpte hver sitt rosa sukkerspinn før vi skulle på London Eye. Det ble en del grising, og veldig lite spising. Vi fikk låne noen våtservietter fra en eldre dame, så vi kunne tørke oss med. Jeg må skuffe dere; vi gav henne aldri de tilbake. 

"I really like you, Zayn Malik," smilte jeg mot han i køen til en av de største attraksjonenen London har å tilby. "I really, really like you to, Dina Strand," sa han med ett merkelig tonefall. Det var ikke lett å uttale norske navn for britiske innbyggere. "We're having a good time, are we not?" sa jeg leende. "We're not having a good time," sa han alvorlig, "we're having a BLAST!" 

"We're about to enter the most romantic ride of all time. I'm sorry I'm the one doing this with you," sa han beklagende.  "Maybe I should ask around, if there is a hot, single englishman out there," sa jeg mens jeg så mot den største folkemengden. Zayn kremtet hardt. "I'm standing right here, dummy." "I wouldn't have done this with any other... "kunstpause" member of One Direction!" lo jeg. Han slo seg i hodet. "You love me, don't you?" lo jeg mot han. "Yes, I do."

-------------------------------

SORRY SORRY SORRY.

SORRY.

SORRY IGJEN.

JA, HERREGUD SORRY.

Jeg har ikke oppdatert på kjempelenge! Inspirasjonen var totalt borte. For å være ærlig, så slet jeg med å finne på noe å skrive. Det var helt stopp. Men jeg håper dere ikke hater det for mye.

Jeg har fått kjempe mange kommentarer, votes og lesinger i det siste, og det var vell det som gjorde at jeg endelig skrev ett innlegg! Tusentakk til både nye og gamle lesere!

Hva tror dere skjer videre? Hva vil dere ha mer av? LET ME KNOW, JEG ER PÅVIRKELIG.

Ha en fortsatt strålende sommer. Jeg lovte at jeg skulle skrive mye, men jeg har plutselig fått ett liv, tro det eller eit.

SES (forhåpentligvis)