Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 19

hei og hade

-------------------------------------------------------------------

Harrys pov

Skal tro om Dina har komt tilbake fra middagen med Liam og Louis? For å være ærlig, var jeg litt sjalu på dem. Jeg skulle gjerne vert der selv, men det er litt isfront mellom meg og Dina for tiden. Men den skal jeg nok knuse med hjertesangen min. Jeg smilte stolt til meg selv, kjente litt på nervene, men ville ikke innrømme for meg selv at jeg er nervøs. Jeg har jo stått på scener over hele verden med flere tusen publikum. Å synge til en jente kan da ikke være så farlig.

Vell, hun er vell ikke hvilken som helst jente. Hun er ikke gårsdagens fangst, lenger. I begynnelsen tenkte jeg at hun kan jeg vell få napp på, men når hun ikke var så villig som jeg trodde, ble jakten mer intens. Er det ikke det de sier, at å jakte på jenter får guttene til  å bli mer ivrige? Jakten har vertfall fått meg til å tenke litt annerledes på Dina, jeg vet ikke hvorfor. Hun er jo ikke en smellsexy supermodell, som jeg nøyet meg med til vanlig. Hun er bare Dina. Vanlig. Søt. Snill. 

Huff, jeg føler meg litt mindre mann hver gang jeg ser på henne. Hun dominerer meg, uten at hun selv vet det. Hun kan kontrollere meg med ett knips. Å kjære gud, vær så snill å slipp meg fra desse lenkene. Jeg vil jo være fri!

Nei, Dina måtte jeg ha, koste hva det koste ville. Hun skal bli min. MIN. Bare min..

Mine romantiske egenskaper var der vell fortsatt, selv om jeg ikke hadde fått bruk for dem de siste årene, da jentene ble med meg hjem bare med ett vink. Huff, jeg kommer til å miste grepet.

It's time. Jeg tok gitaren løst i ene hånden, og et lite notatark i den andre. Jeg hadde ikke klart å lære meg teksten helt, enda. Nei, huff. Ark blir for dumt. Jeg så kjapt over det før jeg kastet det i søpla ved utgangen av rommet. 

"Where are you going?" Niall gikk forbi meg på min vei til Dina. "Ehm.. I'm going to have my guitar fixed," prøvde jeg å smyge meg ut av klemma med. "What's wrong with it?" sa Niall, og så kjapt over den med det blotte øye. "The saddle is quite loose," løy jeg. Niall gikk heldigvis på det, og gikk videre. 

Nei, jeg klarer ikke dette. Jeg snur. Nei, jeg kan ikke være en pyse. Gjør dette, eller så blir forholdet med Dina bare verre. Eller blir det verre dersom jeg synger? Hun hater det kanskje, blir flau. Nei, jeg gjør det!

For en schisofren samtale jeg nettopp hadde med meg selv, huff. Skjerpings, Harry!

Jeg banket løst på døren. Det tok ikke like lang tid før hun opnet døren denne gangen. "What do you want now?" sa hun bare. Hva skulle jeg svare? Hva var det jeg ville egentlig? "Can I come in?" sa jeg. Hun opnet døren, og slapp meg inn. Fjoo.. Tenk om jeg ikke hadde fått komt inn da? 

"Why are you carrying a guitar?" sa hun, med ett skeptisk blikk. Hun hadde ikke smilt en eneste gang siden jeg kom. Hun hadde faktisk ikke smilt til meg på lenge. Hun hatet meg. Det var det hun gjorde. Nei, huff, nå psyker hun deg ut gutt! Vær en mann.

"Can you please sit down?" Jeg klappet på plassen vedsiden av meg på sengen. Fortsatt det spørrende og skeptiske blikket. "I've made you something," var det siste jeg sa før jeg begynte å spille.

Dinas pov

Jesus christ in heaven. SKJER DETTE PÅ EKTE? Aldri før hadde en gutt sunget for meg før, og den første som gjør det er HARRY FUCKING STYLES. Man kan besvime av mindre. Han så meg dypt inni øynene mens de vakre tonene og den poetiske teksten fløt ut av de røde leppene. Dette traff virkelig et mykt punkt hos meg. Jeg kunne ikke annet en å smelte litt, uansett hvor hardt jeg prøvde å ikke la det gripe meg.