Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 16

jeg liker dere veldig godt, lesere. HEI FORRESTEN

Som lovet skulle jeg trekke en tilfeldig kommentar som fikk en dedikasjon, og på lappen sto det Juliiies! Takk til alle for de flotte kommentarene, jeg er så glad at dere liker historien og vil ha mer.

Vi kjører dedikasjon neste kapittel også: en tilfeldig fra kommentarfeltet får neste kapittel dedikert til seg.

Igjen; dess mer stemmer, kommentarer og reads, dess fortere kommer kapittelet.  Jeg synest dere har vært utrolig flinke å stemme! Tusen takk!

Nå skal ikke jeg sitte her å skrive masse uintressant vissvass, så tilbake til historien.

I proudly present;

CHAPTER 16

-------------------

Hele flyturen til Canada var preget av en klein stillhet. Niall så ikke min vei engang, og sa vertfall ikke ett eneste ord. Vell, det var jo superkleint at han hadde gått inn å sett det der. Jeg ble flau. Tenk at jeg hadde vært så dum. Jeg er jo ikke en sånn type! Mandy er en sånn type! Hvor er Mandy forresten? Jeg har ikke sett henne igjen. Noen som jeg selfølgelig er glad for, men det er litt merkelig. 

"Why isn't Mandy on the flight?" sa jeg til Louis. Han så spørrende på meg. "Why would Mandy be on our flight?" svarte han, like forvirret. "Don't your girlfriends follow you on tour?" Louis slo blikket ned, og begynte å deppe. "Hey, Louis." Han våknet til liv igjen. "They are usually not, but Mandy isn't Nialls' girlfriend," sa han, og så på meg med spente øyne som om det skulle gå opp ett lys for meg. "What? Did they break up?" Louis sukket. Han gav meg det Dear God..-blikket. Hva var det jeg overså?

---------------

NIALLS POV

"You are such an idiot, did you know that?" sa jeg surt og oppriktig til Harry. "I've heard that several times, yes." Herrigud, han slutta ikke heller, vet du. Jeg vet knapt ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er fanget i ett fly med desse folkene. Hvordan jeg og Harry skal gå overens fra nå av, har jeg ingen aning om. Men jobben kaller.

"But, why?" sa jeg til han. Ingen andre var tilstede, for Dina satt og pratet med Louis lengre framme. "Why what?" var svaret jeg fikk. "Seriously Harry? Is this how your treating from now on?" Han så bare forvirret på meg. 

"Why are you so grumpy, Niall?" sa han, med en lett irritert stemme. JEG SKAL SI DEG HVORFOR JEG ER SUR JEG!!! Jeg har ikke hatt like stor trang til å slå noen siden 4. klasse da Aidan Henly dyttet meg fra husken. Da ble jeg sint da. Jeg måtte bare ta meg sammen. Slo jeg Harry, var det ingen vei tilbake. 

"I'm sorry that you walked in on us, happy?" sa han surt. "Is that what you think this is about?" Jeg hevet stemmen til han. "WHAT IS THIS ABOUT, NIALL?!" nå var Harry sur. Ordentlig sur. "She was the one person I truly cared about, and you took her!" "WHAT?! Who are you talking about?" Han var tydlig forvirret. Det gjorde meg bare mer irritert. "Dina, of course. She was mine, and you took her aswell.."

"You had a girlfriend, remember?" svarte Harry. Mandy.. Jeg skulle aldri ha prøvd å gjøre Dina sjalu med den bimboen der. Det drev henne bare lengre unna. "She is not my girlfriend.. She never was."

--------------

DINAS POV

Jeg hørte den siste delen av samtalen deres. Hele flyet gjorde det. Det Louis hadde prøvd å fortelle meg, gikk plutselig opp for meg. Herrigud så dum jeg hadde vært. Niall prøvde å gjøre meg sjalu med å bringe den superlekre supermodellen til hotellet. Jeg trodde Harry + meg situasjonen var en surpe, men nå er det plutselig trekantdrama her. Og vi er fanget i ett fly for ett par timer til. 

Hvordan ble alt så innviklet? Før jeg møtte de, var sikkert min største drøm at de skulle bli forelsket i meg, men nå hadde det blitt til mitt verste mareritt. Dette hadde vridd  seg til å bli ett svart hull uten noen ende. 

Ble det noe mer drama nå, ringer jeg NASA og ber dem om en enveisbillett til Mars.

Hvordan skulle jeg angripe situasjonen? Tankene virvlet inni hodet mitt, og skrapet i hjernebarken. Diskusjonen for vente til vi er borte fra dette flyet. Det er viktig å ha en rømningsvei klar!

-------------------

Jeg unngikk både Harry og Niall, sånn som Zayn hadde unngått meg hele tiden. Han var virkelig en skrue, den fyren. Han virket grei å sånn, men jeg hadde ikke akkurat blitt kjent med han. Jeg kan ikke kalle oss venner, akkurat. Man kjenner sine venner. Jeg kjente ikke Zayn. Visste ikke noe om han, bortsett fra det jeg har sett på internett, og det var ikke mye.

"I'll take a taxi," sa jeg da gutta var på vei inni den svarte SUVen. For det første, jeg hadde ikke så veldig lyst å sitte i en bil sammen med Niall og Harry, vertfall når de var sånn. For det andre, så hadde jeg ikke så lyst å bli sett sammen med One Direction, for da kom jeg til å få en haug av Directioners i ryggen. Og for det tredje, jeg hadde kjempelyst på nuggets for en eller annen grunn.

Jeg slikket meg rundt munnen i tanke på de deilige, myke nuggetsene dyppet i sursøt saus med pommes fri som tilbehør. Nei, jeg måtte få stoppet sulten med noen nuggets før jeg dro til hotellet. Nuggets var min første prioritet!

Taxien kjørte meg KFC, for der har de nydelige Nuggets! Nuggetsene har aldri vært så nære som nå. Jeg tok håndbagasjen jeg hadde med meg, betalte sjåføren og gikk mot inngangen. Min største frykt nå, var at KFC var stengt. Men hvem er det jeg lurer. Dette er ikke Norge. KFC er åpen 24 timer i døgnet, takk gud for det. 

Jeg hadde på meg en mørk, behaglig jeans, og en oransje, heldekkende genser med trykk på. Ironisk nok var trykket: "You can't have me", som muligens stemte i Harry sitt sted. 

Hva gjorde jeg der? Utelukket jeg Harry fra å noen gang få meg? Hva med Niall, kan han ha meg, liksom?

NEI. Ingen skal ha noen her. Jeg er her på KFC for å få meg noen nuggets. Nuggetsene kan få meg. Jeg dedikerer livet mitt til nuggets. Jeg vet ikke om det er lovlig å gifte seg med Nuggets her i Canada, men noe kan de sikkert ordne.

Jeg siklet mot mine deilige nuggets. Dette skulle nytes. Jeg var utrolig sulten i tillegg, så at jeg var her på KFC, med en pakke med 15 KFC Hot Wings, passet utrolig bra! 

Jeg så meg godt rundt, som om jeg speidet etter noen som ville ta maten min. Å nei, de hadde ikke sjans, så det var ikke vits å prøve seg engang. Jeg ble satt i en skikkelig spennende setting, der jeg latet som jeg var med i en film. Dramatisk tok jeg en nuggets, dyppet den sakte i sausen, og førte den sakte.. å såå sakte mot munnen min. 

RING RING. 

Hellige McDonalds! Hvem er det som avbryter denne spektakulære nuggetssermonien?! Jeg tok en liten bit, før jeg svarte telefonen.

"Yeah, hello," sa jeg irritert. Det var mye spetakkel i den andre enden. Det var ingen som svarte. "Anybody there?!" ropte jeg irritert. Jeg hadde jo tross alt ikke fått tid til å ete mine herlige nuggets, hva kan de forvente. 

"It's Zayn.." svarte stemmen, nærmest gråtkvalt. Han må ha vært i sjokk. "Please come to the hospital, it's Harry" sa han. Jeg kjente et slag i magen. Harry? Hva har skjedd?

Zayn hadde lagt på, og jeg glemte alt om mine kjæreste muffins. Jeg tok håndbagasjen min, og la alt igjen. Et øyeblikk jeg ikke tenkte på mat, da må jeg være forhastet! 

Det viste seg at det ikke var så lett å få tak i en taxi her. Jeg vinket og vinket etter taxiene som av og til dro forbi, men de var alle fulle. HALLO A WOMAN IN NEED OVER HERE. Men ingen stoppet.

I cant get hold of a taxi, might be a little late x tekstet jeg til Zayn. 

En sort bil stoppet ved meg ti minutter senere. Jeg bakket, hadde ikke tenkt å sitte meg inn i en fremmed bil.

"Are you Diana? Mr. Malik sent me to pick you up," sa sjåføren. "Dina," rettet jeg han, og han bare sukket. Han brydde seg trolig ikke noe særlig.

Jeg prøvde å lage smalltalk med mannen, men fikk dårlig med respons. Han var tydligvis ikke av den snakkesalige typen, så jeg la det fra meg. 

Herrigud, sykehuset. Det svære, grå brygget med masser av vinduer kom til syne. Inne der lå Harry..