Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 17

helluuuuu

DAD HAR OVER 400 READS! WOW WOW WOW! Dere er fantastiske.

Dette kapittelet er dedikert til Agnete1D, som tilfeldig ble trukket ut blandt kommentarene.

Neste kapittel blir dedikert til den første som kommenterer :D (med mindre du alt har hatt en dedikasjon)

 God sommer!

--------------------------------------------------------

"Harry won't let us see him," nærmest koret gjengen som satt nervøse på venterommet. For ett samhold. Ikke bare er de i et band sammen, men de har virkelige gode bånd som venner.

"Well, he will see me!" gaulet jeg, bekymret som jeg var. Jeg hadde tross alt forlatt nuggetsene mine for dette, og brukt 20 minutt på å finne skyss til dette deprimerende stedet. Vell, vell.. Jeg måtte jo komme en jomfru i nød til unsetning. Å kalle Harry en jomfru var kanskje veldig overdrivelse. Veldig. 

Der lå han i all sin nød. Herrigud.....

FOR EN IDIOT. Han lå der bare å smilte til meg. Hva pokkers bananer?! Jeg hadde jo forventet å se en døende mann nærmest patert til det ugjenkjennelige. Men så møtte dette meg?! En knisende Harry med en bandasjert hånd?

"Who the fudge do you think you are!" ropte jeg til han, meget irritert. Jeg prøver å unnlate banneord, men situasjonen kunne fort ha ødelagt hele greia. Han lå der fortsatt å smilte ett sleskt smil. Usj, han gjør meg nesten kvalm.

"I wanted to see how concerned you got for me," smilte han mot meg. "And you really got concerned. You totally love me."

Jeg kunne slått ned det selvgode trynet hans. Selfølgelig ble jeg bekymret når jeg får en sånn telefon fra Zayn. Var Zayn også med på denne masterplanen til en viss Mr. Krølle? Måtte Gud komme til hans unnsetning da.

Jeg tok en dramatisk gange ut av rommet, og small døren etter meg. Sykepleierne såg sint på meg, og kjeftet på at der var andre pasienter også. Huff, hva har Harry Styles gjort mot meg? Jeg som alltid er så hensynsfull. Ok, dette var løyn. Men jeg kan late som for å få mer å klandre Harry for. Yeah, god plan. Jeg smilte stolt til meg selv.

Jeg så jo ut som en idiot der jeg kom smilende mot de andre gutta. Ansiktene deres var jo fulle av bekymring og sorg. Hvilke informasjon hadde de blitt foret med, egentlig? Jeg ble vertfall skremt da jeg møtte ansiktsuttrykkene deres når jeg først kom til sykehuset, men det var vell tima og tilrettelagt av krølle det da. Forbannet være den idioten.

"Well, Harry played us a trick. He has just sprained his arm a little, and will be better by tomorrow," informerte jeg de andre om. Ansiktsuttrykkene deres forandret seg fort fra å være bekymret og sorgtunge, til å bli mørke og irriterte. De hadde tross alt brukt noen timer på dette deprimerende stedet for ingenting.

"Hey, guise, wait up!" ropte Harry etter oss, når vi var på vei mot heisen. "It was just a joke!" Ingen brydde seg om hva Harry sa. Stakkars Harry. Kødda! Han hadde brakt det til seg selv.

Isfronten mellom Harry og gutta varte ikke lenge, for Harry kommer foralltid å være en sjarmør. Men han sjarmerte ikke meg, noe som åpenbart irriterte han. Jaja, han vil komme over det. I kveld har han sikkert en ny dame i armen, og har glemt alt om meg.

Jeg orket ikke å dra på konserten deres idag, for jeg hadde ikke fått nok å spise på dagen. Harry røvet fra meg tiden med nuggetsene, jeg kom aldri til å tilgi han for det. Kvelden brukte jeg på å spise junkfood, slappe av og ringe de hjemme. I denne situasjonen var jeg gla jeg ikke hadde særlig med venner hjemme jeg kunne savne. Foreldrene mine skulle jeg nok klare meg uten en stund til. Jeg måtte jo øve meg til jeg skulle flytte ut, må de forstå.