Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 18

Dette er det aller aller siste kapittelet i serien.......

KØDDA! 

Hvilken forferdelig ende hadde ikke det vært? Har dere sett traileren til DAD? :D Håper dere liker den!

Såååå.... dere som har sett traileren allerede, har dere fått noen tips om hva som kommer til å skje? Jeg skjuler det veldig, men noe kan indikere på noen hendinger i historien!

Jeg skal jo ikke holde på med denne i all evighet, jeg har andre prosjekter på gang, som ikke er publiserte. 

Etter at jeg laget traileren for DAD, har jeg virkelig fått smaken på den leken! Det var mye styr, men til slutt fant jeg en grei løsning. Dersom noen av dere har en historie, kan jeg forsøke å lage en trailer til dere, visst noen ønsker det! I'm doing it for fun only :D

jaja, her er vell det dere har ventet utålmodig til gjennom denne forfattersspalten.

Jeg kaller de ulike synsvinklene for POV som dere er kjente med fra engelske fanfic. En god norsk/engelsk blanding i de beskrivelsene, haha. Harrys pov, hmmmmm..

Jepsi pepsi,

I GIVE YOU

del 18

---------------------------------------

HARRYS POV

NEINEINEI! Jeg sto tidlig opp i morgen for å lage Dinas favorittmuffins, muffins med sjokoladebiter toppet med krem. Men tror dere ikke at jeg klarte å la de stå i ovenen for lenge?! SØREN SØREN SØREN. Dette skjer alltid meg. Jeg er håpløs på kjøkkenet. Nå skulle jeg gjøre noe fint for Dina, men så ender jeg opp med å matforgifte henne istedet? Jeg må finne på noe annet.

"Gregorgina, could you be a dull and do me a tiny favour, would you?" smisket jeg med kokka. Hun gav meg bare ett sukk. Hun hadde fått med seg mine forferdelige kokkeleringstalent, og syntes jeg var håpløs. "Well, at least I won't use as much time as you did, but they won't be finished by the time she wakes up. Not even I have those kind of superpowers," svarte kokka. Damn... Der gikk den planen i dass.

Dina hadde gjennomskuet meg på flekken dersom jeg kjøpte noen på bakeriet. Vell, hun hadde sikkert gjennomskuet det dersom jeg kom med Gregorginas perfekte muffins også. 

NÅ VET JEG HVA JEG SKAL GJØRE FOR Å FÅ HENNE TIL Å TILGI MEG!

Jeg sprang målbevisst opp på rommet, uten å rydde etter meg. Jeg hørte ett irritert sukk fra kokka som infattet seg med sin skjebne. Jaja, hun har vell ryddet opp litt av hvert opp gjennom årene, hun klarer sikkert det der, trøstet jeg meg selv med.

Jeg lette etter gitaren min, men fant den ikke noe sted. "Liam, have you seen my guitar?" ropte jeg til Liam på badet. Han hadde som regel kontroll. Når jeg ikke fikk noe svar, ble jeg stressa. Det var sikkert ikke lenge til Dina våknet opp!

Jeg satt meg ned i vinduskarmen, med en penn og papir, og ventet på at inspirasjonen skulle strømme til meg. Ingenting. Jeg så ut vinduet, for å få inspirasjon fra alle de travle menneskene, men nei, ikke en dritt kom til meg. Jeg fikk panikk. Noe måtte jeg jo klare å skrive!

Dikt og poetri hadde vell aldri vært min sterke side. Hvem var det sin sterke side utenom Shakespeare og Blake? Hadde bare de vært her å hjelpt en stakkar i sin ytterste nød. VENT! Jeg kjenner jo en poet. 

"Zayn!" Jeg ristet han i sengen sin. "Please wake up, I need your help, instantly!" Han bare gryntet, og fortsatte å sove. "ZAYN!" brølte jeg han langt oppi høyre øre. "God dammit! What is it, Harry?!" Han var fryktelig morgengretten. For en pingle.. Jeg er vertfall aldri morgengretten!

Ok, det siste var løyn. Jeg hater å bli vekt. Men Zayn må tåle det når det er bedårende meg som vekker han. 

Zayn tredde en tskjorte over hodet, og gikk ut i stuen. Ja, vi har en stue på et hotell. En av fordelene med å være med i ett verdenskjent boyband, det! "Do you have some food for me?" sa Zayn. Jeg stirret spørrende på han. "Food? BREAKFAST?!" Han var fryktelig gretten. Skulle tro at han ikke hadde fått et minutt på øyet i natt. 

Jeg fortalte han om greia, at han måtte hjelpe meg å skrive noe. Først protesterte han på det sterkeste, men han fant fort ut at så sta som jeg var, ville jeg aldri gi meg. "Well, you have to give me proper food before I can even touch that pen," var svaret jeg fikk. Jeg strålte av lykke. Ettellerannet å spise var vell lett å få tak i. Han så at jeg pønsket på noe lurt, og avbrøt planene mine ved å si: "PROPER food." Oh, damn. Vell vell.

Zayn gaflet i seg sin frokosttallerken som jeg hadde fått Gregorgine til å lage. Vell, jeg måtte be på mine knær og vaske alle overflater på kjøkkenet for at hun skulle tilgi meg for tidligere hendelser, men til syvende og sist, var det verdt det! Jeg skulle tross alt skrive en sang til Dina. Hun måtte jo tilgi meg da, måtte hun ikke? 

Det bare strømmet ut av Zayn. Han skrev om følelser, kamp og en vegg som skilte oss fra å være sammen. Først trodde jeg han skrev om Perrie, men etterhvert som han skrev om at "vi ikke kan være sammen", måtte han ha satt seg i mitt ståsted. Vell, han overdrev og dramatiserte det kanskje litt mye, men det hele ble jo en flott sang. "Don't you have something to add?" spurte Zayn meg kontinuerlig gjennom hele prosessen. Jeg bare ristet på hodet, og lot han ta seg av alt. Han var jo tross alt så godt i gang! Jeg hadde ikke klart å få det bedre, selv. Jeg satt sammen noen akkorder helt selv, siden Zayn hadde skrevet hele teksten. Åååå som jeg gledet meg til å synge sangen for Dina.

Jeg banket. Ikke noe svar. Jeg banket litt hardere. Fortsatt ikke svar. Sover hun enda? Klokken er jo nesten 12. Skulle hun få noe ut av dagen, måtte hun få ræva i gir. "Dina!" ropte jeg gjennom døren. Jeg hørte noen smell og noe rambling. "Just a minute!" ropte hun tilbake.

Hun opnet døren på gløtt. Håret hennes var helt vått, og gredd bakover. "Sorry, I was in the shower," sa hun. "Something urgent?" svarte hun unnvikende. Jeg var lamslått. Hun stirret rart på meg. "Yes?" sa hun. Jeg samlet meg og kom til meg selv igjen. Hun sto der bare i en håndduk! Jeg turte nesten ikke å tenke på hva som var rett under der, og så lett som den kunne falle av..

"I'll come back," klarte jeg å stamme fram, og Dina smalt døren igjen foran ansiktet mitt. Hun hadde tydligvis ikke tilgitt meg i løpet av natten. Vell, det varte vell ikke lenge.

----------------------------

DINAS POV

Herrigud, kan man ikke ha noe privatliv her? Noen kommer jo å banker på tid ut og tid inn. Først var det Louis som skulle vekke meg, så var det Niall med frokost, og så var det Harry, uten noe grunn i det hele tatt. Så merkelig den gutten var.

Jeg hadde begynt å tenke på å dra hjem igjen. Hotellivet begynte å bli litt kjedelig. Det kan høres ut som å bo på hotell i flere uker bare er luksus, vell, på begynnelsen er det det, men for en vestlandsjente som meg, kaller uteluften. Å, hadde jeg bare vært hjemme i den flotte naturen, på de stille og nydelige fjellene. Nei, nå må jeg ikke tenke sånn. Jeg er jo tross alt i USA. Med One Direction. På tour. Alle jenters drøm, det kan jeg sverge på. Så jeg må ikke ta det for gitt!

Akkurat nå hadde jeg et godt forhold med alle i bandet, utenom Harry. Men det var ikke hat der, bare irritasjon. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har et godt forhold med Zayn, han er så tilbakeholden. Når jeg kommer inn i rommet, drar han som regel. Jeg har aldri fått muligheten til å bli kjent med han. Det er synd, han er sikkert en koslig fyr.

Louis og Liam inviterte meg til å spise med de senere, og det kunne vell bli hyggelig. Det er aldri noen pinglige stilleheter eller kjedelige øyeblikk med de to bamsene. Det skulle bli godt å komme seg litt ut, å se nye steder. Jeg hadde brukt mesteparten av tiden på hotellet, desverre.