Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 3

"Hva skjedde i norsk timen idag, da?" spurte Tiril meg i friminuttet. Hun var en av de som egentlig var litt Directioner. "Liam Payne followet meg på Twitter!" svarte jeg ekstatisk. Hun smilte. "Er du seriøs?! Heldiggris!" hun var grønn av missunelse, men også gla på mine vegne. 

Jeg måtte selfølgelig oppdatere bioen min: "1/5 - Liam followed May 13th" Dette var stort. Det kunne ikke bli bedre enn dette. I dag hadde jeg fått igjen matlysten min også. Jeg var så overlykkelig at jeg spiste alt som kom på min meg. Jeg var som Pacman i kjøleskapet. 

Jeg så filmen "LOL" med Miley Cyrus den kvelden. Jeg var ofte innom Twitter i mellomtiden. Nå hadde jeg fått over 1300 followers. Mens karakteren til Douglas Booth spilte gitar til Lola, karakteren til Miley Cyrus, fikk jeg en notification på mobilen min. Jeg tenkte at det var en ny favourite igjen, for jeg hadde ikke slått av varslene på de enda. Det var en DM. Sikkert fra en annen crazy fan som lurte på hvordan jeg fikk Liam til å følge meg.

"Hi, babe :) Where exactly do we have to go if we would like to see that amazing view of yours? - Liam" OKEY ER DU FUCKINGS SERIØS NÅ, tenkte jeg. Men jeg bestemte meg for å roe meg helt ned. Jeg svarte han på spørsmålet hans, og la til at de var veldig velkomne. Til slutt skrev jeg at jeg elsket dem og musikken deres, jeg måtte bare.

"Tnx, love :) Yee, we figured! Would u like to guide us? We are not so familiar with Norwayyy :)" Hva?! Hadde de faktisk tenkt seg hit? Han måtte kødde med meg. "Is there any place we can stay if we decide to come over? :)" Okej, jeg chattet offisielt med Liam fra One Direction. Jeg tror enhver Directioner ville være i mine sko akkurat nå. Jeg glemte helt av den kjedlige filmen. Vell, visst jeg hadde fulgt med, hadde den kanskje vært litt mer interessant.

Jeg latet som jeg tok alt han sa seriøst. Jeg forklarte han at det ikke fantes noe stort hotell her, men der var nærmere storbyen. De kunne bo på det nyoppussede garasjeloftet mitt, det var sikkert ikke noe problem, sa jeg. 

"Can I have your number, so someone from our management could contact you directly?" Dette begynte å bli veldig seriøst. Selfølgelig gav jeg Liam Payne nummeret mitt. 

Den neste uken varte i en evighet. Fortsatt ikke noen telefon fra managementet til gutta. Jeg hadde sikkert innbilt meg hele greia. Hvem er jeg, og hvilken rett har jeg til å tro at noen kom til å ringe? Jeg la fra meg tanken, og fortsatte med dagen. Jeg tok den lille jolla mi ut på tur. Jeg hadde en litt større båt, men jeg likte veldig godt å ta en tur mellom skjærgårdene, bare jeg og lillejolla mi. Den gikk ikke særlig fort, men jeg følte jeg fikk fred. 

Jeg la meg ned å nøt den lille bølgeskulpinga mot båten. Det var ekstremt stille på havet nå. Mai har tydligvis vært generøs med været. Jeg hadde på meg shorts og tskjorte, men hadde med meg en tynn collegejakke dersom det skulle bli kaldt. Men livredningsvesten gjorde det varmt nok.

Så ringte mobilen min. Å herrigud, er det virkelig sant? Skal gutta komme hit? Ringer de til meg nå? Jeg så for meg hvordan besøket deres kom til å bli. Herlig.

"Hello" sa jeg bare. "Hei, Dina, hvor er du? Det er snart middag!" Herrigud, det var bare mamma. For en nedtur.. Jeg drømmer meg alt for fort bort. 

Jeg var på veg tilbake til brygga da telefonen ringte igjen. Voldsomt som hun skulle mase da! "Ja, jeg kommer!" sa jeg litt irritert. "Hi, this is Paul Higgins, One Direction's tour manager. Do I speak with Dina Hovli Strand?" Jeg ble helt satt ut. "Yes" snøvlet jeg fram. "I am so sorry it has taken so long for us to contact you. We had some trouble calling to foreign numbers". Alt jeg klarte å si var "OK". Her har jeg en mulighet for en livsstid, så er alt jeg klarer å si to enkle bokstaver? Jeg ble irritert på meg selv. Paul fortsatte å snakke om muligheter for at One Direction-gutta kunne komme til Norge for å ta en pause fra alt medieoppstyret. De hadde så lyst å se hvor fansa bor. Ikke bare de store stedene. Dette bevisste nok engang at gutta brydde seg om fansen.

Paul hadde en kontaktperson i Norge som hadde en viss peiling på dette. Jeg var ganske grønn når det gjaldt planlegging av turer for store kjendiser. Jeg holdt meg mest i bakgrunnen. Paul sin norske kontaktperson i Norge oppdaterte meg på hva som kom til å skje, og hvor langt de hadde kommet i planleggingen. 

Jeg fikk en mail. Gutta kom med fly til den lokale flyplassen, ble hentet der med bil, og kjørt til huset mitt. Jeg hadde jo glemt helt å informere foreldrene mine. Det er jo ikke bare bare å ha kjendiser på besøk. De skal bare være her i to netter, men uansett! 

Når jeg skulle forklare foreldrene mine, ble de først veldig sjokkert, så lurte de på om jeg hadde blitt lurt. Da jeg viste de bekreftelses mailen ble de litt irriterte på at jeg ikke hadde sagt fra før. Men de ble glade på mine vegne da jeg forklarte dem hvor stort dette var for meg.

"Når kommer de?" spurte far. "7.juni." svarte jeg. "Men da er jeg i Stockholm for å klargjøre for fashionshow, og din far er i Praha på forretningsreise!" Jeg forklarte dem at jeg var gammel nok til å klare dette selv. Mine foreldre ble veldig nervøse, men jeg fikk overtalt dem tilslutt.

Jeg klarte absolutt ikke å fokusere på skolen de følgende ukene. Jeg hadde så lyst å fortelle hele verden at Liam, Harry, Zayn, Niall og Louis skulle besøke meg, men jeg var pliktig til å holde det hemmelig. Det var utrolig vanskelig, men jeg var innstilt på å klare alt for å møte gutta.

Vi hadde komt til den 7.juni, og jeg hadde ikke fått noe beskjed om hva som skulle skje. Så fikk jeg en SMS: "The boys are boarding the plane now. We'll see you in about 3-4 hours." Herrigud, jeg var så spent. Jeg klarte ikke å stå stille ett sekund!