Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 10

FORFATTERS SKRIBLERIER

Jeg lurer på å bare avslutte historien med at Dina drar ut på store eventyr, så kan dere tenke dere resten selv. KØDDA. Selfølgelig skal jeg ikke avslutte. Det er jo nå det begynner.

Hvor ofte vil dere ha nye oppdateringer? En gang i uka, eller sånn som nå, der jeg skriver når jeg føler for det? COMMENT

Jeg setter stor pris på deres votes, kommentarer og reads! Del også gjerne om du liker historien.

OKEI TAKK TIL MEG. TILBAKE TIL HISTORIEN

-------------------------------------

Flyplassen var enorm. Det krydde av travle mennesker som hastet avgårde for å rekke flyet sitt. Jeg visste at jeg skulle se etter en lapp der navnet mitt sto på, som skulle føre meg til gutta. Hele ankomstgangen var fylt med desse. Mitt navn sto ikke på noen av plakatene. Jeg kjente at jeg måtte litt på do. Den siste colaen på flyet hadde tatt på. Jeg skulle ikke ha drukket den, for nå kan jeg jo gå glipp av sjåføren min!

Jeg prøvde å holde meg, men når det etter 15 min ikke var noe tegn til noen sjåfør som skulle hente meg, gikk jeg mot toalettet. Toalettet var temmelig folketomt etter forholdene, der var bare en dame kledd i en burkalignende sak og noen solbriller som sto å vasket seg på hendene. 

Når jeg var ferdig med mitt, sto damen med burkaen der fortsatt. "Psst" kom det fra burkaen. "What can I help you with?" sa jeg bare, som en uvitende nordmann visste jeg ikke hva skikkene i USA var. Hun svarte ikke, og jeg gikk mot døren. "Dina, wait!" hørte jeg bak meg. Den stemmen. Jeg hadde hørt den før. Jeg snudde meg, og det var fortsatt bare damen med burka som var der. Jeg stirret rart på henne.

Jeg gikk mot døren igjen, og denne gangen kjente jeg en hånd på skulderen min. "Lock the door" sa stemmen. Åherrigud, hva skjer nå? Blir jeg kidnappet? Drept? Jeg skulle til å rope etter hjelp da damen med burka fjernet solbrillene sine. "Don't be scared, it's just me, you fool!" sa Harry og lo. Han kledde ikke å være dame noe særlig, så jeg måtte bare le. Jeg hadde ikke låst døren, så to damer kom inn på toalettet. Harry var snar å ta på solbrillene igjen, så de ikke skulle se at det var en gutt på dametoalettet. Neida, det var nok for å skjule sin identitet. "Come with me" sa han bare, og dro meg i hånden. Vi fikk mange stygge blikk der vi gikk mot utgangen. "I thought a driver was going to pick me up" sa jeg, uvitende til Harry. "I thought this would be funner!". Han skrattet lavt.

Vi satt oss inn i en svart Ford Mustang med sotede ruter. Når vi hadde begynt å kjøre, tok Harry av seg kostymet. "Aah, Harry, so good to see you again" sa jeg og gav han en klem. Han fortalte meg at Niall og Louis var på hotellet, men at Zayn og Liam var ute. De var kjempespente på å se meg igjen. Det var egentlig litt trist at Liam og Zayn ikke ville komme å møte meg, men jeg forsto dem så godt. De var jo stjerner! Jeg var bare Dina.

Jeg ble utrolig godt tatt imot av Niall og Louis når vi kom til hotellet. De omfavnet meg, og dro inn Harry i klemmen. "Grouphug!" ropte Louis, og lo. Louis i sine røde chinos og stripete t-skjorte hadde fått livsgnisten tilbake. Han hadde mest sannsynlig fått ordnet ting med Eleanour, siden det var det som gjorde han så deppet på besøket i Norge. Jeg skulle ikke grave i såret, og tok det ikke opp. 

"You must be hungry!" sa Niall til meg, menst han fiklet med noen menyer. "Well, actually.." var alt jeg rakk å si før Louis avbrøt meg: "It's Niall who's hungry" lo han. Åååh Niall, matvraket selv. Niall bare smilte. Niall bestilte take-away kinesisk, noe som jeg hadde sett på tv ofte, men aldri selv smakt. På kinaresturanter brukte jeg alltid å bestille det samme; innebakt kylling og ris, med sursøt saus. Det skulle bli gøy å smake noe nytt. 

--------------------------------------------

Det visste seg at Zayn og Liam ikke hadde noen anelse på at jeg kom, og de ble kjempe overassket da jeg viste ansiktet mitt. De rakk ikke å hilse på meg skikkelig, før de måtte dra til arenaen hvor de skulle ha konsert. Liam var skikkelig glad over å se meg, mens Zayn ble innesluttet og stille. Han hatet meg. Det måtte være det. Han smilte ikke heller. Nei, han hatet meg sikkert ikke. Bare mislikte meg. Nei, gud, jeg vet ikke. Han var så mørk. Vi hadde ikke fått den samme kontakten som jeg hadde med de andre guttene. Kanskje han var sjalu på at jeg gikk godt overens med de andre. Jeg vet ikke. 

Jeg hadde noen timer å slå ihjel før konserten. Det var ikke sånn at jeg måtte møte opp 5 timer før konserten for å få bra plasser. Jeg måtte ikke engang stå i kø. Så heldig jeg var som fikk se de live igjen. De er så fantastiske! 

Jeg hadde aldri vært i Pittsburgh før, og visste heller ikke hva jeg kunne gjøre her. Tanken om å spørre på Twitter slo meg, men da hadde jeg vell satt fyr på hele trehuset, som de sier. Nei, jeg måtte forholde meg anonym. Museum var ikke helt for meg. Pappa hadde drag med meg på flere museumer da jeg var mindre, og jeg holdt på å kjede meg i hel hver gang. Jeg hadde for liten tid til å dra i dyrepark, så jeg bestemte meg egentlig bare for å gå å se på ting i byen. 

Da jeg spurte om kart i resepsjonen anbefalte de meg å gå opp på Mount Washington, som hadde den beste utsikten i byen. Jaja, så får jeg prøve det da! Privatsjåføren min, ja jeg har egen privatsjåfør her - Rajif, kjørte meg bort, så jeg fikk ta kabeltoget opp. 

Pittsburgh var virkelig noe annet enn hjemme. Det var en flott by, med store bygninger, som man vertfall ikke så i Norge. Jeg knipset ett bar bilder, før jeg dro tilbake. Det var fortsatt ett par timer til konserten, men kanskje jeg kunne dra litt tidligere for å sjekke opp på gutta. Nei. Glem det. De trenger fred nå. Nei, jeg får ta med meg Rajif og spise. På veg ned kom jeg i en samtale med to eldre damer som var fra Minnesota. De lurte på hva jeg gjorde i Pittsburgh. Jeg svarte noe merkelig om at jeg ville besøke alle de flotte museumene her, og da jeg fortalte at jeg kom fra Norge, så de bare rart på meg. "Did you travel all the way from Norway to Pittsburgh for some crappy museums?"  De trodde sikkert at jeg var kjempe spesiell og rar. Det var jeg kanskje også, men så spesiell var ikke engang jeg.

Jeg gikk bak de to damene på veg mot bilen, og de snakket om One Direction. Døtrene deres skulle visst på konsert, og det var derfor de var her. Alt jeg tenkte var: "Going all the way from Minnesota to Pittsburgh for a concert?" til det slo meg at det ikke var det samme som å dra frå Norge til Pittsburgh for å dra på museum. For en taper jeg var. 

----------------------------

OH MY GAD, så mye folk! Jeg tror ikke jeg har sett så mye folk på en gang i hele mitt liv. Vi kjørte over en liten bro der vi fikk utsikt over hele køen. Jesus christ. Rajif, privatsjåføren min, kjørte meg til en inngang på baksiden av bygget. Når vi kjørte forbi med den sorte bilen, og alle jentene hylte, fikk jeg kjenne på hvordan det var å være One Direction. Jeg ble litt hyper av det. Det var jo trossalt ganske kult at jeg fikk oppleve dette! Dina fra Norge liksom.

Jeg måtte vise alt mulig av legitimasjon og dokumentasjon på at jeg skulle være her. Utrolig strengt opplegg. Det var en sikkerhetsvakt som førte meg til korridoren som gikk til konserthallen. Nå var jeg på vei! Så gira! På dørene sto det alle mulige rare navn som sikkert super-Directioners hadde kjent igjen. Jeg gikk ikke så mye i dybden på det. Jeg kjente igjen 5 seconds of Summer og Camryn, som var oppvarmere for 1D. Gutta sitt rom var ikke til å bli funnet. Kanskje for det beste. 

Da jeg kom ut en dør vedsiden av scenen, så jeg utover hallen. Så utrolig med folk! Jeg ble helt målbundet kan du nesten si. Dette kom til å bli bra. Jeg sto helt i mine egne tanker da en dame pikket meg på skulderen. "Excuse me, what are you doing here?" sa hun med en morsk stemme. Jeg fikk en form for ærefrykt av henne med en gang. Hun strålte av autoritet. Jeg ble redd, og klarte ikke å svare. Hun begynnte å bli sinna, og jeg var sikker på at hun hadde planlagt å kaste meg ut. Heldigvis for meg kom sikkerhetsvakten som slapp meg inn til min redning. "She's here with One Direction. Follow her to her seat, field A2, row 1, seat 32." Jeg fikk ikke helt med meg hva sikkerhetsvakten sa, så jeg bare fulgte sikkerhetsdama. 

Alle de hylene! Fansen gikk jo helt i taket allerede nå, før de hadde startet. Fansen i Norge var mye roligere før det begynte, vertfall der jeg satt. Men da hadde jeg vært lengre bak i salen. Kanskje de aller galneste var fremst. Sikkerhetsdama stoppet: "Here's your seat. I'll get you after the concert" sa hun bare. Jeg skulle vell ta samme utgang som inngang da. Jeg så meg rundt. Å HERREGUD.