Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 23

"Come to Britain," gjentok han. 

Jeg måtte tenke grundig over hva han nettopp sa. Sa han at jeg skulle komme til Storbritannia? Bare sånn uten videre?

"Well.." begynte jeg, men ble straks avbrutt av Harry. "We misses you," sa han plant.

Det har ikke gått så utrolig lenge siden forrige gang jeg så de, så hvordan kan de savne meg allerede? Okey, sannheten er at jeg faktisk savner å være sammen med dem, også. Det er vell sånn det er å ha gode venner. Jeg har aldri hatt noen før jeg møtte Harry, Zayn, Liam, Louis og Niall. De er mine første ordentlige venner. Mine aller beste venner.

Hvem skulle trodd for bare noen måneder siden at jeg kom til å bli bestevenner med One Direction, boybandet alle vil ha en bit av? Hvertfall ikke jeg. 

Det var tross alt litt igjen av sommerferien, og Norge kom jeg til å se igjen uansett, for det er jo hjemmet mitt, så hvordan kan det skade å ta seg en tur til England? Det er jo ikke så langt, heller!

I det øyeblikket bestemte jeg meg. Jeg drar. Men det kommer til å bli vanskelig å overtale foreldrene mine, siden jeg akkurat kom hjem fra en måneders lang tur. 

 Jeg er nesten 18 år, så teknisk sett så kan jeg jo vell bestemme over mitt eget liv? Okey, foreldrene mine har vell fortsatt litt makt siden jeg ikke har fylt 18 år. Huff. Men de har aldri vært de som har vært strengest på dette med alder. Det er vell modenheten de ser på. Dersom jeg hadde vært 23, men modenheten er som en 14 åring, så hadde de nok fortsatt sjefet meg rundt. 

Søren, jeg har ikke en sjanse dersom det er modenheten de ser på. Jeg er jo like barnslig som en 12 åring!

"Du har visst at du klarer deg selv, så jeg ser ingen grunn til at du ikke kan dra," sa far. "Vi vil jo selfølgelig at du skal opprettholde kontakten med dine venner, selv om vi gjerne vil ha deg hjemme!" sa mor. 

"Betyr det at jeg kan dra?" smilte jeg entusiastisk. "Du er jo snart 18, og det er ditt liv," svarte mor, av alle mennesker i verden. Jeg hadde trodd hun kom til å være litt på bakføttene, men det gikk som smurt!

Jeg tekstet Harry; "Hey doll, guess what my parents said?!?!" sendte jeg. Den overdrevne bruken av  symbolstegn kunne tolkest på to måter, men Harry hadde tydeligvis positiviteten på topp idag, og tok det som om jeg fikk lov. 

"You'll stay at my place, of course," svarte han meg på telefon etter at jeg hadde lurt på hvor jeg kunne bo. Well, that's settled then. Nå må jeg virkelig slutte å tenke på engelsk.

Jeg hadde aldri fått tid til å skikkelig pakke ut koffertene mine fra min forrige tur, så jeg hev det meste ut på gulvet, og fylte det med noe nytt. Selfølgelig hadde jeg ikke dobbelt opp med klær, så jeg måtte pakke noen av klærne fra den gamle kofferten som ikke var skitne. Så hadde jeg en del nye klær som ikke var brukte!

Foreldrene mine var så vande med at jeg var borte, så om morgenen hadde de ikke dekket på til meg til frokost. Takk for det! Jeg er på vei.. Jeg drar min vei, igjen.

-----------

Det hele gikk så fort fra at jeg snakket med Harry på tekstmeldinger og telefon, til at jeg tok mine første skritt på britisk jord. Jeg var i Storbritannia, hjemlandet til Jane Austen og Winston Churchill. Her hadde William Shakespeare skrevet mangt av sin vakre poesi, Charles Darwin hadde fundert over naturhistoriske mysterium og det var her Prinsesse Diana tok sine første skritt.

Vell, så var det også hjemlandet til One Direction også, da..

Jeg tok en taxi til øst delen av London, hvor Harry har sin leilighet. Jeg hadde jo ingen anelse på hvor de lå, for jeg hadde aldri vært der før. Men jeg bare gav sjåføren adressen, og han kjørte meg dit. Så enkelt som det.