Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 26

DINAS POV

Jeg var faktisk urolig for at det Mandy hadde sagt, stemte. Hvorfor tviler jeg sånn? Hadde jeg virkelig stolt på Harry, hadde jeg ikke engang sett spørsmålstegn ved det hele. 

Jeg klarte faktisk ikke å få tanken ut av hodet mitt. Å si at "Harry ville aldri ha gjort noe sånt" hadde faktisk vært løyn, for jeg vet faktisk ikke om Harry kunne ha gjort noe sånt. Selfølgelig håpet jeg at han ikke hadde gjort det, jeg ville også tro på det. Men nei. Jeg følte at det lå noe sannhet bak det Mandy sa.

Jeg sto en stund ved inngangsdøren, før jeg braste inn. 

Han satt i sofaen og tekstet. Øynene våre møttes et kort sekund, før han avbrøt det og så ned. Det var da jeg visste. 

"I'm so sorry, Dina. It didn't mean anything, I promise!" skrek Harry mot meg da jeg forsvant ut døren. Jeg hastet ned trappene, for jeg hadde ikke tid til å stå å vente på den fordømte heisen. Dessuten var jeg så såret at jeg knapt visste hva jeg drev med.

Instinktivt hoppet jeg inn i første taxien som var ledig. Helst ville jeg vell dra til Louis, men han var sikkert opptatt med Trudy. Jeg ville ikke forstyrre. Det var en rar stemning mellom meg og Niall fortsatt, tross alt. Vi var venner igjen, men historien vår gjorde at jeg ikke følte at jeg kunne dra dit.

Liam var utenbys, så da sto jeg igjen med Zayn. Han jeg kjente minst av alle gutta. Kunne jeg bare møte opp på dørmatta hans, liksom? Kanskje jeg burde tekste han først?

"We're here, mam," sa den store taxisjåføren med en streng stemme. Jeg hadde ikke engang merket at jeg hadde sagt noen adresse, og vertfall ikke at taxien hadde stoppet. Jeg dro meg selv ut fra den sorte, morsomme bilen og banket forsiktig på døren. 

Han åpnet umiddelbart. "Hi," var alt jeg klarte å stabbre frem. Han holdt meg rundt skuldrene og dro meg inn. 

ZAYNS POV

Det var tydlig at hun var opprørt. Alt i meg ville bare gi henne en stor, god klem, men jeg følte at hun hadde trukket seg unna. Jeg kunne ikke støte henne bort nå. 

Jeg gikk på kjøkkenet og laget henne en kakao. Jeg har sett på film det at man skal gi personen som enten er syk eller opprørt varm drikke. Jeg visste ikke om hun likte kaffe, så derfor gav jeg henne kakao. Alle liker jo kakao.

Vi satt der en stund uten å si ett eneste ord. Jeg ville gi henne tid til å samle seg, for hun var på gråten, stakkars jente. Hva kan ha skjedd?

"I can see that you are upset," sa jeg stille, i håp om hun ville gi mer utfyllende informasjon. Hun bare nikket stille. "Is there something going on with a familymember?" spurte jeg forsiktig, i håp om at dette ikke var sant. Jeg taklet slike situasjoner dårlig. Hun ristet på hodet. 

"Did anybody hurt you?" sa jeg med en skarpere stemme. Jeg kjente på følelsen. Jeg ble sint bare av å si det. Visst noen hadde skadet Dina, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. "Not physical, no."

Da gikk alt opp for meg. Noen hadde såret henne, inderlig. Å som aggresjonen bruste i årene mine. Jeg ville selfølgelig være der for Dina, men jeg kunne ikke stoppe meg selv. Jeg ble fryktelig opprørt og forbannet, og det lyste lang vei. Jeg røste meg og fikk på meg jakken i full fart. 

"Were are you going?" ropte Dina, på bristepunktet til å gråte. "I'm going to visit a certain someone!" gaulet jeg før jeg forsvant ut døren.

DINAS POV

Hva i alle dager skjer nå?! Tydligvis forsto Zayn litt hva som er greia, uten at jeg sa noe spesielt. Han vet ikke hva som har skjedd, hvorfor er han så forbannet? 

Jeg hadde aldri sett Zayn på denne måten. Det var så utrolig mye jeg ikke visste om Zayn. Kjente jeg han i det hele tatt? Derfor ble jeg overassket av reaksjonen hans. Den var så sterk. Det var nesten som om han skulle hevne noen av sine kjæreste. 

Jeg fikk samlet meg ett øyeblikk, før jeg forsvant ut døren like fort som jeg kom inn. Jeg kunne ikke la Zayn gå ut på denne måten! Han kom jo til å gjøre noen virkelig vondt, vertfall utifra det jeg så. 

Å få en taxi her, var tydligvis ikke så lett. Zayn hadde tatt sin egen bil, tydligvis. Rett utenfor inngangsdøren sto en liten, sølvfarget bil. Jeg hadde ingen anelse hvilket bilmerke det var, for sannheten er at jeg ikke har greie på biler. 

Jeg hadde ikke lappen enda, så det ville vært helt forferdelig visst jeg kjørte den. Men jeg kunne jo sånn ca. å kjøre bil, kunne jeg ikke? Er det 16 års grense her i England også, kanskje?

Jaja, ingen fare. Kommer politiet etter meg, så for de bare gjøre det. Kampens hete krever at jeg skal gjøre dette. 

Jeg sprang inni huset igjen, og lette etter nøklene i gangen. De hang ikke i noe nøkkelskap, så jeg prøvde skuffene. Ingen sted å bli funnet. Så frustrerende! Jeg slengte rundt med armene i frustrasjon, og slo ned noen av Zayn sine jakker. Da jeg skulle til å plukke de opp igjen, så jeg nøklene hengende på klesstativet. Makan på flaks! Dette var et tegn fra Gud, den allmektige, som jeg egentlig ikke tror på. Hurra!

Å kjøre bil i London var ikke så lett som jeg hadde tenkt. For det første, London er en stor by, med mange biler, rare kryss, og masse folk. Ikke lett for en som ikke engang har bestått noen førerprøve. For det andre, rattet her er på feil side. Og for det tredje, JEG HADDE GLEMT AT DE KJØRER PÅ VENSTRE SIDE HER I ENGLAND, HERRIGUD. Heldigivs oppdaget jeg det i tide, for purken hadde nok vært i hælene mine raskt, med den kjøringen. 

Tro det eller ei, jeg kom faktisk frem. Parkeringen min var kanskje ikke den beste, for mulighetene for parkering var vell ganske dårlige. Huff, jeg hadde ikke tid til å betale noen parkeringsavgift vell! Jeg satt fra meg den sølv, lille bilen på andre siden av veien, inntil gangfeltet. Så sprang jeg inni bygningen. Zayn sin bil sto der allerede.

Døren til Harry sin leilighet sto åpen. Inne hørte jeg tre stemmer, Zayns, Harrys og ?

*****************************************

oi det har vært en stund siden jeg oppdaterte sist! jeg har nesten glemt hele greia!

Men jeg vil avslutte historien, uansett hvor lang tid det kommer til å ta. Jeg vet ikke hvor lang den blir, men jeg må avslutte det jeg har begynt på!

jeg tipper mange av dere lesere har falt av, og det forstår jeg så meget! jeg er lei av dette selv, for å være ærlig. 

Håper dere som leser fortsatt liker historien, og er interessert. Gi meg en bekreftelse av et slag på at du leser :)

Ha en fortsatt nydelig sommer! Heldige dere som har fint vær eller er på ferie, for her regner vi bare bort.