Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 9

FORFATTERS SKRIBLERIER:

Hei du! Så utrolig at du fortsatt henger med! Her en dag hadde jeg fått en del stemmer, og det liker jeg veldig godt, haha!

Nå har jeg sommerferie, og kanskje enda mer tid til å skrive

Jeg har også komt opp med en ny ide som jeg skal jobbe med, skal muligens skrive den på engelsk.

Uansett, så vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger fra deg for å forbedre historien og utvikle den videre. Jeg har noen retningslinjer jeg jobber utover, men jeg er fullt påvirkelig om t.d hvilken romance som skal hende. Har faktisk ikke helt bestemt meg, men har noen ideer! Vær så snill å kontakt meg for å gi meg gode tips som du som leser ønsker å lese om!

SNÆKKES

her kommer historien, endelig:

---------------------------------------------------------------------

Jeg lukket øynene. Det ringte. Tenk visst det var en av gutta! 

Men den gang ei.. det var bare bestemor..

"Hei, hvordan har du det, jenta mi? Går det bra på skolen? Hva gjør mamma da?" sa hun. Det samme gamle. Jeg prøvde å skjule skuffelsen over at det ikke var mine gode, britiske kamerater, om jeg kan kalle de det. Vell, vi hadde ikke lenger noe særlig kontakt, så kamerat og kamerat, fru Blom.

Etter at jeg la på med bestemor etter sånn en halvtime, gud forby at hun bruker kort tid når hun skal snakke, så ringte det oppigjen. Herrigud, hva har hun glemt å si nå da. Irritert som jeg var, bare godtok jeg, og skulle til å gi henne leksa om at jeg var veldig opptatt, og at hun kunne ringe mamma på mobil i stedet. Men det var ikke bestemor som preget skjermbildet.

"Hi, Dina! Long time, no see" sa han og lo. Niall. Like vakker som alltid. "I couldn't get a reach of you" sa han. "Well, I was talking to my grandma for half an hour.. so you can say I was busy". Han lo og smilte. Jeg var egentlig litt sint på han for at han ikke hadde tatt kontakt. Mulig han merket vibbene, for så forklarte han at de hadde vært utrolig opptatt og slitne. "Well, we miss you Dina. Well, I miss you" sa han med en sørgelig tone. "Come back to Norway" sa jeg med ett smil. "I wish we could, this is so exausting. Everything for the fans, you know!" De brydde seg virkelig om fansen. Ikke rart de hadde en så stor fanskare som de faktisk hadde.

"We're in America now" sa han bare etter en liten stille periode. "I know.." Selfølgelig hadde jeg fått med meg at de var i USA. "Congratulation on your new perfume" sa jeg smilende. Jeg var stolt av dem. "Do you know why it's called 'Our moment'?" sa han drømmende. "No, not really." Jeg hadde lest hva de sa om den på internett, og historien bak navnet, men ingenting var bekreftet. "It's about our moment" sa han bare. Hva han mente med det forsto jeg ikke helt. Jeg var ikke den skarpeste kniven i brødboksen, for å si det på den måten.

Etter at vi hadde pratet en stund sa han: "I need to see you." "You're watching me right now" tullet jeg. "Seriously, I need to see you. In person. Talk to you. Touch you. Smell you". Oh dear God in heaven. Sa Niall Horan nettopp det til meg? TIL MEG? Han så sikkert at jeg ble satt ut, jeg ble jo helt munnbundet. "The others wants to see you to! And there is someone I'll like you to meet" avbrøt han tankene mine med. Noen han ville jeg skulle møte? Hvem kunne det være? Foreldrene hans? Allerede?

Han hadde tydligvis fikset flybilletter til New Ark, så jeg kunne møte dem i Pennsylvania. "And ofcourse I saved you the best seats in the house" sa han bare. Jeg forsto at det var på konserten. "Well, I have to ask my parents. I don't know if they will let me travel so far, alone." 

-------------

Det viste seg å by på problemer. "8. juli er da din mormors 70 års dag! Selfølgelig kan du ikke dra da" sa de i kor. Åherrigud, måtte hun bli 70 akkurat i år. Uansett hvor mye jeg prøve å forklare at dette var en "once in a lifetime" mulighet, så sto de på sitt. "Mormor kommer til å bli kjempe skuffet dersom du ikke kommer" sa mor. Dette gikk ikke. Et lite bursdagsselskap skulle bli min undergang. 

Jeg var så utrolig skuffet. Jeg sprang opp på rommet mitt og small igjen døren så hele huset ristet. Hva skulle jeg si til Niall? Han hadde jo ordnet alt. Livet mitt brast i tusen biter. Alt jeg har å leve for, sklir gjennom fingrene mine. Nei, jeg kan ikke la de vinne. 

Jeg måtte klekke ut en plan. Jeg kunne få noen til å gå i selskapet for meg, å late som de var meg, men hvem kunne det være? Ingen lignet på meg i hele verden. Jeg kunne finne opp en drikk som gjorde at mormor ble ett år yngre. Så måtte vi feire 70 års dagen hennes neste år. Alle planene jeg kom opp med var totalt urealistiske. Nei, jeg måtte høre med mormor. Jeg måtte fortelle henne sannheten.

----------

"Men kjære barn, selfølgelig skal du dra!" smilte hun og gav meg en klem. "Men mormor, jeg vil ikke gå glipp av feiringen din" sa jeg vedmodig, men egentlig var jeg som en rakett av lykke inne i meg. "Det er ikke noe å gå glipp av. Det er jo likt hvert år. Dessuten vil jeg ikke bli minnet på at jeg er 70 år" kniste hun. Min gamle, koslige mormor. Hun hadde så lyst å oppleve verden da hun var ung, men fikk aldri muligheten til det. Det lengste hun hadde vært, var til København engang i 1978. Ellers hadde hun tråkket i samme sporene hele livet. Så utrolig trist og kjedelig.

---------

Jeg sendte Niall en melding om at foreldrene mine sa at jeg ikke kunne, uten å skrive om samtalen med mormor. Han sendte meg kjempemange " :( " tegn tilbake. "Then I'm coming to you" skrev han. Han hadde faktisk tenkt å avbryte turnen for min skyld. Da kunne jeg ikke lure han lenger, og fortalte han om hva mormor hadde sagt. "God, you nearly made me quit my fantastic job, you looser :) " fikk jeg som svar. Oops!

Han mailet meg alle dokumenter som omhandlet reisen, og jeg var egentlig set to go. Resten av dagene fram til 8.juli, pakket jeg inn og ut av kofferten min som en galning. Jeg var så usikker på hva jeg skulle ha med. Det tok en evighet å komme til 8.juli, avreisedagen. Jeg måtte bare tilslutt bestemme meg for noe, og pakke kofferten min. Denne gangen var det ikke 1D som skulle trille kofferten bortgjennom gangene på flyplassen og gå gjennom sikkerhetskontrollen. Nå var det jeg og min rosa koffert som skulle ut på store eventyr!