Det absolutte drømmeliv - One Direction fanfiction på norsk!

Del 8

Åherrigud, avreise.. Jeg hadde blitt så utrolig knyttet til dem på så kort tid. De var mine øyestener, alle fem. Selv om Niall kanskje hadde en liten spesiell plass i hjertet mitt, var jeg like glad i alle. Det var med stor sørgmodighet at jeg nå skulle ta farvel med dem.

De sto med koffertene utenfor flyplassen. Det var ingen som visste at de var i Norge, og derfor ingen som så etter dem. Det var trygt for dem å ferdes her da. Dessuten var det lite folk her denne tiden på døgnet. De smilte til meg, men øynene deres var triste. De ville være her lenger.

"We had a great time here in Norway with you! Thank you so much for letting us stay with you, and for all the experiences we've collected" sa Liam. "I'm the one who should thank you for coming here. It's been the best time of my life" sa jeg, med en stemme som nesten ikke holdt lenger. Jeg knakk sammen. Tårene rant nedover kinnet mitt, men jeg tok meg sammen, beklaget og tørket tårene. Niall kom og holdt rundt meg. "It's okey, princess. We will miss you to!" sa han trøstende. Han luktet så innmari godt. Jeg kom til å savne dette. Men nå var det over. 

Zayn knipset et bilde av meg og Niall. "Memories" sa han bare. Flyet skulle snart gå, og vi måtte ta avskjed. "I'm not gonna cry, but I'll miss this" sa Harry og gav meg en stor klem. Han hadde blitt en god og kjær venn, og vi var veldig like på mange måter. "Let me know when you land, so I'll know that you're safe" hvisket jeg. "I'll do that, girly" sa Niall. "We'll be seeing you, right?" sa Zayn før han gikk. "I don't know, but I certainly hope so" sa jeg, men jeg hadde ikke mye håp. Harry la merke til mine sorgtunge øyne etter Zayn sitt spørsmål og la til: "We'll arrange it, babe" og smilte til meg. 

Kjære gode gud. De drar nå. Jeg får aldri se dem igjen. Jeg sto der å stirret på dem mens de for gjennom sikkerhetskontrollen og forsvant fra mitt åsyn sannsynligvis for alltid. Men minnene jeg satt tilbake med, var mer verdt enn tusen gullbarrer tilsammen. 

TWITTERUPDATES FRA GUTTA ETTER TUREN.

* Liam: "had such an amazinggg time in Norway, thank you for having us Dina xx!"

* Harry: "Norway is still my favorite country. The one place I can truly relax. Memories for life"

* Niall: "there is only one negative thing I can say about Norway: They don't have Nandos."

* Louis: "back from a great trip. now i'm ready for the concert!!!"

* Zayn: "memories made"

Harry la også ut bilde av oss alle på fjellet på Instagram. 

Det gikk utrolig fort derretter. Twitteraccounten min eksploderte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å svare alle, for jeg husket selv hvordan det var å aldri bli lagt merke til. Men nå forsto jeg hvorfor gutta aldri svarte meg, dette var jo nesten litt for travelt. Niall hadde helt glemt å sendt meg melding om at de hadde landet, men det forsto jeg jo utifra tweetsene. 

Alle oppdateringsaccountene på twitter var helt i sjokk. De hadde vært i Norge! Ingen visste om det. Og alle begynte å finne opp historier om meg, og hvem jeg var, hvorfor de var hos meg, eller at jeg hadde ett forhold med Harry. Alt de skrev var helt på bærtur, og jeg skjønte fort at jeg ikke kunne stole på media. 

Jeg ble nedringt på telefonen. Hvordan de hadde fått tak i nummeret mitt visste jeg ikke, men desse folka var stalkers. Dette visste jeg for jeg brukte å være en selv. Directioners i etterforskning var bedre enn FBI. Mor kom endelig igjennom, og hun hadde blitt nedringt hun også. Dette var jo total galskap. "Jeg fikser dette, mamma". På skolen ble jeg nærmest overfalt av missunlige jenter. "Hvorfor sa du ingenting til meg?! Jeg har så lyst å møte de!!" ropte en jente jeg aldri hadde pratet med i hele mitt liv. Jeg svarte ikke på noe, men innerst tenkte jeg "hvorfor skal jeg bry meg når dere har unngått meg hele tiden? jeg kjenner jo ingen av dere!", men jeg kunne ikke si det høyt.

Tiril var mildt sagt forbanna for at jeg ikke hadde sagt noe til henne. Men vi hadde jo akkurat blitt litt venner, men ikke nok til at jeg kunne stole på henne. Hun forsto selfølgelig ikke mye av det jeg prøvde å forklare til henne, men hun roa seg etterhvert som hun forsto hvorfor jeg ikke kunne si det til en sjel. Det hadde jo blitt kaos!

Lokalavisa kom på skolen min den dagen, for det var umulig å få kontakt gjennom telefon. Jeg lot meg intervjue, men la ikke ut om detaljer. Jeg forklarte at jeg hadde tweetet til Liam, og han hadde svart meg. Og at vi avtalte at de skulle komme hit for å slappe av, og at ingen skulle vite om det. Og planen gikk i boks. "Men var det ingen som så dere da?" sa intervjueren strengt, muligens litt oppgitt over at han ikke kunne knabbet saken før. "Når ingen vet at de er her, er det heller ingen som oppdager dem, og dessuten oppholdt vi oss på mindre befolkede steder, eller hva jeg skal si" sa jeg, og smilte. "Oppdrag fullført" tenkte jeg bare, når jeg så hvordan intervjueren forgremmet seg over at han ikke fikk skrive om saken når de faktisk var her. Han begynte å stille mer personlige spørsmål, og da gikk jeg bare å skyldet på at jeg hadde prøve.

Når jeg kom hjem, var jeg helt utkjørt. Det tok på å være lokalkjendis for en dag. Men det kom nok til å gi seg. Trykket går over. I morgen er jeg gårsdagens nyheter. Ett uventet brudd fra noen på skolen eller at noen hadde baksnakket en venn, kom snart til å ta over, og ingen vil bry seg om meg, sånn som det alltid har vært.

............................

Jeg hadde hatt rett. Det roet seg etterhvert. Men mange konspirerte fortsatt på hvilken relasjon jeg hadde til gutta. Men de plaget meg ikke. Selv om jeg hadde fått sinnsykt mange followers på twitter, var det stille som før stormen. De brydde seg ikke lenger. Jeg var lettet.

Mens jeg satt på kjøkkenbordet og gjorde lekser, lyste mobilen min. Det var en melding fra Harry. "Hi babe. Everything good?" Jeg svarte han selfølgelig forholdsvis ærlig, at jeg hadde det bra, og at hele skolen gikk bananas mot meg i går. "Hahaha not expected! I'm great. We had some awesome gigs in Mexico, but the fans are crazy. I would have gone mad if I didn't get that holiday in Norway :)" Jeg syntes dette indikerte att han hadde faktisk hatt det fint i Norge. 

Det var rart uten gutta, egentlig. Hverdagen hadde komt, og jeg hadde bare snakket det lille med Harry. Niall hadde ikke tatt kontakt i det hele tatt. Jeg følte det var  litt rart, for jeg trodde han kom til å ta kontakt. Jaja, det hadde vært et lite eventyr, det var vell det hele. 

Vanlige ting var ikke nok for meg lenger. Jeg følte meg egentlig enda mer tom enn det jeg gjorde før konserten. Nå var de enda nærmere, og jeg lot dem sile gjennom fingerene mine. Hver gang jeg så en gutt med krøllete, mørkt hår, ble jeg helt gira og trodde det var Harry. Men det var det selfølgelig aldri. Når jeg kjørte forbi holmen vi hadde grillet på, så jeg oss, sitte der rundt bålet, og Niall mistet pølsen sin. Jeg måtte knise litt hver gang jeg tenkte på Niall og alle uheldighetene han hadde for seg den dagen. Min søte, lille ire..

Jeg skrudde på gamledataen min, og Skype kom automatisk på. Jeg hadde ikke vært på Skype på evigheter, og brukte det egentlig ikke. Det var bare bestemor som ringte meg, for hun syntes det var kjempekult å kunne se noen når de snakket. Det var egentlig bare travelt, så jeg måtte logge ut før hun såg at jeg var pålogget. Før jeg fikk logget av, poppet det opp en nye forespørsel. What the hell, tenkte jeg bare, og godtok. Jeg er her ikke uansett, hva kan det skade. Tre sekunder etter at jeg godtok, ringte det..