C'est la Vie

Kapittel 2; "Isblått

"Er du helt sikker på at vi har kommet til riktig sted?"

Sjåføren møtte øynene mine i førerspeilet og man kunne godt og tydelig se at han var lei over å ha fått det samme spørsmålet flere ganger.

"Ja, mademoiselle. Jeg er helt sikker."

Jeg bet overleppen min og kikket ut mot det som lå foran meg.

Bygningen foran meg så ikke ut som det jeg hadde forventet. Selv om jeg ikke hadde fått vite så mye om denne skolen jeg skulle bo, leve og puste i de neste 365 dagene, så visste jeg nok til å vite at den var rangert som et av de beste internatskolene i Europa. I følge foreldrene mine skulle den ha topp lærere, godt utdanningsnivå og et miljø som egnet seg for engasjarte og unge voksne som ville ut i næringslivet.

Jeg himlet med øynene. Jeg hørtes akkurat ut som dem. Hva søren feilet det meg?

Igjen, foreldrene mine snakket piss. Det overrasket meg ikke. Skolen så ut som dritt. Dagen var dritt. Livet mitt var dritt. Alt var dritt.

Jeg kikket opp på sjåføren igjen.

"Du har vell ikke tilfeldigvis en Massandra fra 1775 liggende et sted her?"

Sjåføren ga meg et rart blikk og jeg kikket bort.

"Tar det som et nei," mumlet jeg for meg selv i det jeg hoppet ut av bilen. Jeg rakte frem et par sedler til sjåføren i det han forsvant på et blunk. Da han var ute av rekkevidde, slo det meg at jeg ikke hadde noen mulighet på å komme meg vekk herifra. Jeg var mer eller mindre, strandet på dette fremmede stedet i midten av Frankrike.

Etter togturen hadde jeg bestilt drosje og oppgitt adressen til skolen. Hele tiden hadde jeg vært for opprømt og fascinert av å kikke ut og se på de hverdagslige tingene ved byen at jeg helt hadde glemt å forberede meg mentalt på dette som ville komme.

Som førte til at jeg sto her nå. Helt uforberedt.

Skolen foran meg var diger. Tross alt var det en internatskole som ville si at elevene på skolen bodde her og tilbrakte mesteparten av tiden sin her så den trengte nok rom for alle studentene. På den andre siden liknet den ikke på min gamle skole i England. Langt i fra.

Jeg hadde gått på prestisjeskolen i England som var ansett som den høys priviligerte privatskolen i landet.

The Royal College of St. Peter at Westminster.

Etter å ha gått der hele 18 år føltes det rart å stå foran en helt annen og fremmed skole foran meg. Skolen min i England hadde liknet et enormt kloster/kirke som mirakuløst nok hadde endt opp som en skole. Det var skoleuniform som gjaldt og alle elevene der var barn av advokater, leger, politikere eller andre verdsatte yrker.

Men her...

Øynene mine streifet over alle elevene som spradet rundt på området. Dette var langt ifra det jeg var vant til. Til å se merkeklær og dyre håndvesker, var det ikke et eneste å spotte blant noen av studentene. De hadde på seg klær som jeg vanligvis ville tatt på meg når ingen skulle se meg. Alminnelige gensere. Jeansbukser. Joggesko.

Hva søren feilet det denne skolen?

Jeg himlet med øynene og dro frem telefonen min. Med et par tastetrykk, satte jeg telefonen mot øret og ventet.

"Hallo?"

"Mor," sa jeg kort. "Jeg tror dere har gitt meg feil adresse."

"Ja, vell. Les opp adressen jeg ga deg."

Jeg dro frem papirarket jeg hadde hatt i Prada vesken min og leste opp adressen for henne.

"Nei, Sylvié. Det er riktig det som står der."