C'est la Vie

Kapittel 25; "Leie en kjæreste for dagen"

Emma snøt seg så hardt på det lille papirstykket at jeg forundret meg over hvordan det ikke bare blåste bort. Eller hvordan nesen hennes ikke hadde falt vekk enda.

Hun så unnskyldende på meg, tydeligvis preget av dårlig samvittighet.

"Unnskyld, Sylvié. Jeg skulle ønske jeg kunne være med og møte dem."

Jeg viftet avfeiende med hånda.

"Null stress. Tror nok de helst vil unngå alt..." Snørret, grininga, deppinga. "Dette."

Emma nikket og la en hånd over min.

"Hils dem fra meg. Selv om jeg ikke har møtt dem enda. Men de virker som noen snille og gode mennesker utifra hvordan du har snakket om dem." Hun klemte hånden min forsiktig.

Emma skulle egentlig være med for å møte Caroline og Brandon. Jeg hadde fortalt henne om det før hele denne Emilio og Jenny situasjonen hadde dukket opp. Ingen av oss hadde forutsett det at Emma skulle stenge seg inne og grine sorgen ut av seg så vi hadde jo planlagt at hun skulle få møte dem.

Men, planene endret seg og vi begge fant raskt ut av at det var best for Emma å bli hjemme.

"Har Emilio prøvd å kontakte deg?" Jeg pakket sakene mine og slang på et skjerf rundt halsen.

"Jeg vet ikke."

Jeg himlet med øynene og begynte å re sengen min.

"Okei, skjerp deg, Emma. Fire dager er nok uten telefon." Jeg kastet et blikk mot henne. "Hvert fall for en som deg."

Emma bet leppen sin usikkert.

"Jeg vet ikke om jeg vil være klar for det enda."

Jeg slang vesken rundt skulderen min.

"Kanskje vi ikke er ment for hverandre?" Sa hun spørrende som om hun egentlig hadde spurt seg selv om det. "Kanskje det var en grunn bak det hele. Hvorfor det skjedde..."

Jeg ristet på hodet og stelte meg foran speilet.

"Eller kanskje så er det ikke noe grunn til hvorfor alt det skjer. Kanskje livet ditt bare suger."

Emma trakk på skuldrene.

"Touché."

"Hvite Chuck Taylors eller boots?" Jeg løftet opp begge parene og viste dem til Emma. Emma la hodet på skakke og pekte på bootsene. Jeg så på dem og nikket. "Godt valg. Chuck Taylors er bare så sommer."

Da jeg hadde fått kledd på meg ferdig så jeg meg selv i speilet. En sort, enkel kåpe, hvit bluse, boots og et par med jeansbukser. Hadde jeg dratt ut i byen i London hadde jeg helt klart ikke sett sånn her ut. Men jeg var ikke i London.

"Ses, etterpå?"

Emma nikket.

"Unnskyld igjen. Hils dem fra meg."

Da jeg hadde lukket døren etter meg, begynte jeg gå langs korridoren. Den var uendelig lang ettersom den skulle ha plass til alle rommene for alle kvinnelige studenter. Heldigvis var Emma og jeg i midten av det og derfor ikke så langt utgangen.

Det føltes rart å tenke det at jeg skulle møte bestevenninnen min igjen. Jeg hadde ikke sett den jenta siden... Sommer? Nesten på et halvt år. Hun hadde stukket innom London med Brandon for å besøke Brandons familie. Wolverhampton klanen deres. Den var kjent over hele byen. Alle visste hvem Wolverhampton var. Hvis du derimot var så heldig og fikk være en del av klanen så fikk du alle fordeler i byen. VIP hvor enn du gikk.