C'est la Vie

Kapittel 11; "Myggenes utfordring"

Fredager.

Ukas høydepunkt. Hvertfall for meg. Det var den dagen jeg pleide å ha faste manikyrtimer hos den faste salongen min i London.

Jeg sjekket saldoen min på telefonen og sukket.

Noe jeg tydeligvis ikke hadde råd til lenger.

Om det i det hele tatt fantes en salong som kunne leve opp til de samme standardene som den gamle salongen min. Mest sannsynlig ikke. Med tanke på det området jeg bodde i, ville det ikke plutselig dukke opp en luksuriøs og elegant salong som kunne leve opp til mine standarder. Ergo, mine neglers standarder.

Jeg hentet fram telefonen min og kastet meg i senga. Det ringte et par ganger før noen endelig tok opp.

"Hallo?"

"Jeg trenger penger."

Moren min sukket tungt. Jeg kunne nesten allerede se det for meg. Hun satt nok i stua et sted og nippet til seg champagne, mens hun så på et eller annet såpeopera.

"Sylvié."

"Hva?" Sa jeg, litt for høyt slikt at Emma ga meg et spørrende blikk fra andre siden av rommet. "Jeg trenger penger."

Svaret hennes kom raskere enn lynet.

"Du får ikke."

Jeg blunket.

"Hva?"

"Du får ikke mer penger enn det du har behov for," sa hun. "Det har jeg og pappa bestemt oss for."

I denne sammenhengen betydde 'jeg og pappa' egentlig bare moren min.

"Jeg kommer til å sulte i hjel!"

"Det vi har betalt skolen, inkluderer tre retters mat," sa moren min strengt. "Både du og jeg er klar over det, så ikke prøv å lure deg til noe mer penger enn det vi har bestemt oss for."

Verken jeg eller moren min sa noe på flere sekunder. Jeg måtte innrømme det. Jeg var ikke vant til slike situasjoner. For det første, jeg spurte aldri om penger. Jeg hadde alltid nok av penger på meg. Jeg tror ikke jeg engang husket sist jeg hadde trengt å spørre om det. For det andre, hva faen feilet det henne? Hvor fikk hun denne mantraen fra ved å la meg leve på et budsjett?

"Du skal lære deg å holde på et budsjett," sa moren min plutselig. "Med de pengevanene du har, vil ikke du klare å fortsette det arbeidet som faren din driver med."

"Jeg vil ikke engang drive med det drittarbeidet!"

Igjen, sukket bare moren min som om hun snakket med en femtenåring som spurte foreldrene sine om de kunne kjøpe henne et hus og fem biler. Tross alt, følte jeg meg som en sutreunge når jeg snakket med moren min. Jeg vet ikke hvorfor, men hun hadde den makten ved å klare å få andre til å virke så mye... Mindre verdt enn det hun selv var. Irriterende nok.

Jeg vedder på at hvis moren min hadde vært med på frustrerte fruer, så ville antall seere doble seg i løpet av hennes sesong.

Null tvil. Moren min var bare den naturlige drama dronningen.

Da visste man i allefall hvor jeg hadde det fra.

"Du kommer ikke til å få noe mer enn det vi har bestemt å gi deg for hver måned," sa hun. "Du får neste utbetaling om to uker. Inntil da får du klare deg selv."

En lang og monoton lyd fortalte meg at hun hadde lagt på meg.

"Umulig," mumlet jeg og stirret på mobilen som om jeg faktisk måtte dobbeltsjekke at det faktisk hadde skjedd. "Moren min la nettopp på meg og sa at jeg måtte klare meg selv."