"Frankrike? Seriøst?"
Jeg himlet med øynene.
"Ikke gni det inn," mumlet jeg irritert og gnidde tinningen på pannen min med to fingre. "Jeg drakk en hel Massandra for meg selv i går. Jeg har virkelig ikke tålmodigheten for noe pissprat nå."
Bestevenninnen min sin latter fylte det høyre øret mitt og for hundrede gang i dag kunne jeg ikke forstå hvordan en kunne ha en så perfekt og frydefull latter. Alle hadde på et tidspunkt hatt den venninnen. Den jenta med det glansfulle smilet, omsorgsfulle personligheten og et hjerte større og tyngre enn smykke skuffen til min mor.
Caroline var den jenta. En slik person som bare strålte med en gang man så henne. Hun så det ikke selv, men alles øyne var alltid fiksert på alt ved henne. Aldri før hadde jeg møtt en så godhjertet person som henne. Det var nok derfor vi var bestevenner. Hun var stikk det motsatte av meg.
Alt det perfekte ved henne hadde irritert meg første blikk og jeg husket hvordan jeg hadde hatet det. Et par måneder senere hadde jeg satt all min tillit henne. Overraskende hvor fort ting kunne snu.
"Fra 1775, du nevnte det," fortsatte Caroline med et sukk. "Jeg kan ikke tro at du gjorde det."
Jeg trakk på skuldrene og kikket ut vinduet. Toget passerte alt og alle så raskt. Landskapet og alt utenfor fløy så raskt forbi.
"De ba om det," svarte jeg enkelt. "Jeg fikk 24 timer på å pakke sakene mine og dra. Hvor jævla flott er ikke det?"
"Godt å høre at du ikke gir slipp på sarkasmen, Sylvié."
Jeg fnyste.
"Gi slipp? Sarkasmen er en del av meg, det er ikke noe jeg bare gir slipp på."
Caroline lo igjen, men begynte å mumle noe utydelig i det noen andre snakket med henne.
"Ja, greit. Brandon hilser, Sylvié!"
"Hils tilbake til din kjærlige Romeo," svarte jeg og kikket på neglene mine. Jeg la hodet på skakke og skjønte at jeg trengte en ny manikyrtime snarest. Får bare håpe at salongene i Frankrike var like bra som de i England. "Og minn han på at kondom er viktig når dere puler. Vil vell ikke ha mini Caroliner og Brandoner løpende rundt så unge som dere er."
"Sylvié."
"Okei, okei," sa jeg. "Så lenge du er på pilla, Caroline så skal jeg ikke bli noe mer hissig."
"Oh boy, Sylvié," sa Caroline. Jeg smilte for meg selv. 'Oh boy' var Carolines greie. Aldri hadde jeg hørt noen si det før Caroline hadde sagt det. Det var absurd, men helt klart noe for seg selv. "Hvordan skal du overleve i Frankrike alene?"
Jeg svelget og kikket ut mot vinduet igjen. Det hadde enda ikke gått opp for meg enda. Om under en time ville jeg være fremme i Frankrike uten noe eller noen.
"Vetta søren. Har hørt mye om at champagnen over der skal være veldig god så det er et pluss."
"Planer om å drikke deg drita hele reisen?"
Jeg sukket.
"Mer som om jeg vil forbli drita hele reisen."
"Jeg kan fortsatt ikke tro at du skal gjøre det her," sa Caroline igjen. "Det virker så... Rart."
"Jasså?" Sa jeg og satte meg opp. "Hvordan da?"
"Jeg vet ikke helt... Du vet da jeg dro på utveksling i England?"
"Mhm."
"Så følte jeg at det var noe jeg trengte. Selv om jeg hatet tanken på å forlate alt i Norge skal jeg ikke skjule det faktumet om at livet mitt var dritt. Kjæresten min hadde vært utro. Bestevenninnen min hadde gått bak ryggen på meg. Foreldrene mine kunne ikke fordra meg. Jeg hadde ingenting å bygge på lenger. Men du... Du har alltid hatt det du trenger der i England."
"Jeg trenger ingen."
Jeg kunne føle Caroline himle med øynene og riste på hodet. Det var det vennskapet vårt var bygd opp av. Uenigheter og krangler. Sett bort fra det elsket jeg den jenta av hele mitt hjerte. Hun hadde vært et av faktorene til hvorfor jeg hadde vokst som person, tro det eller ei.
"Ikke sånn, Sylvié. Jeg vet at du er den typen som kan klare deg alene, men samtidig skjønner jeg ikke hvorfor du lot foreldrene dine overtale deg til dette."
"Jeg har jo sagt det. De skal jo faen meg gi hele arvingen og alt til Drew om jeg ikke ble med på det."
"Apropos Drew. Hvor er han?" Spurte Caroline.
"Han ble sendt til Tyskland," svarte jeg. "Han var jo jævlig fornøyd med denne jobberfaringsreisen så han kommer nok til å arve hele dritten uansett."
"Sylvié," sa Caroline sakte. "Jeg kjenner deg. Kanskje bedre enn du kjenner deg selv. Vi begge vet at du ikke kunne brydd deg mindre om det. Vi begge vet at du klarer å bygge opp din egen suksess uten familien din."
Jeg ristet på hodet.
"Vet du hvor stor formuen på familen min ligger, Caroline? Alt det kommer fra selskapet. Jeg er ikke en del av det selskapet."
"Jeg snakker ikke om selskapet, Sylvié. Jeg snakker om deg."
En pause fløt mellom oss i det jeg innså at hun sa noe jeg helt ikke forsto. Hva var det Caroline prøvde å fortelle meg?
"Hva mener du?"
"Det jeg mener," begynte Caroline med. "Er at foreldrene dine sender deg ut på denne jobberfaringsreisen fordi de trenger det for selskapet, men... Kanskje du også kunne trengt det selv uten å helt vite det?"
"Eh? Nei?"
"For helt ærlig Sylvié, så lærer du så innmari mye når du først blir satt på prøve. Når jeg ble helt isolert fra livet mitt i Norge oppdaget jeg så mye nytt ved verden. Med meg selv. Jeg tror at det samme kan skje med deg også."
Jeg lo en høy og klingende latter som fikk en del passasjerer i toget til å snu seg rundt. Jeg skulte tilbake på dem, men ignorerte det til slutt.
"Nei, Caroline. Ikke alle lever drømmeverden slik som deg. Jeg kommer ikke til å mirakuløst finne meg selv eller oppleve noe magisk under reisen slik som du gjorde. Det eneste jeg kommer til å oppdage der er om vinen smaker bedre i Frankrike enn i England."
"Sylvié! Kan du ikke ta det her mer seriøst? Jeg tror faktisk den her reisen kan være nyttig for deg. Jeg tror faktisk... Dette kan være noe bra for deg. Kanskje du til og med finner en du-"
Jeg gryntet høyt.
"Hva er det med det maset om å finne en for meg? Jeg er helt fornøyd med å være alene, jeg."
"Sylvié-"
"Kan dere ikke forstå at visse personer kan forbli lykkelige uten å finne sin jævla sjelevenn?"
"Okei, okei, jeg har skjønt det," svarte Caroline og flirte. "Ensomme Sylvié skal dø alene med 72 katter."
"Så lenge jeg ikke trenger å gå gjennom alt det kompliserte du og Brandon gikk gjennom før dere fant lykken. Det var pain in the ass å høre deg klage om ham hele tiden. Ville ikke forundret meg om du har hørt timesvis på Spotifys spilleliste under 'heartbreak & lonely songs'."
"Sylvié?"
Jeg lente hodet bak og lukket øynene.
"Hm?"
"Hvis du først finner en som -"
"Det skjer ikke."
"Men hør da," sa Caroline utålmodig. "Hvis det først skjer at du møter en med potensiale. Kan du love meg en ting?"
Jeg himlet med øynene.
"Hva da?"
Caroline tok en liten pause før hun sa noe som overrasket meg på nytt.
"Ikke gi opp. Verken på deg eller han eller noe av det som skjer. Aldri gi opp under reisen. Du kommer deg gjennom det."
Jeg bet leppen min og svelget.
"Kan du love meg det, Sylvié?"
En løvinne viser aldri at hun har tapt.
"Jeg lover."
CITEȘTI
C'est la Vie
Ficțiune adolescenți"En løvinne viser aldri at hun har tapt," sa jeg og smilte tappert i det jeg hevet haken mot han. Han smilte skeivt før han tok et skritt nærmere mot meg, til det var bare var et par centimeter som skilte oss. Jeg holdt pusten og kjente atmosfæren...
