C'est la Vie

Kapittel 30; "Gledelig Jul!"

Luc, et av kompisene til Bruno, lente seg over disken for å se hva jeg drev med.

Jeg så ikke på han, men hevet øyebrynet mitt og fortsatte å kna deigen.

"Nysgjerrig?"

Luc trakk seg tilbake igjen.

"Bruno sier at du jobber her på kafeen."

Jeg stoppet opp med det jeg gjorde og så rart på Luc. Hvor dum gikk det an å bli? Jeg sto rett foran han og drev å knadde en deig, for moro skyld?

"Jeg er her for tjene penger."

Luc klødde seg på bakhodet.

"Men har ikke du penger fra før av? Du kjenner jo Brandon Wolverhampton. Og Bruno sa at du har en rik familie."

Jeg himlet med øynene. Gutter. Den dagen jeg faktisk møtte en smart gutt... Ville aldri komme.

"Her, ta deg en makron. Du trenger det," jeg kastet en grønn makron over til han. Luc tok den grasiøst imot og gliste i det han slukte den lille makronen.

I det han tygget fornøyd på makronen, lente han seg over disken igjen.

"Er det sant at du hjalp Bruno med Marisa?" Luc gadd ikke å vente på svaret mitt og fortsatte. "Jeg kunne faktisk trenge litt hjelp, jeg også. Vi har vinterball på skolen snart og det er en jente i klassen min som jeg kunne tenkt meg å gå med. Hun er ikke like pen som Marisa, men igjen så er ikke jeg like flink på fotball som Bruno så..."

Luc trakk på skuldrene.

"Noe sjanse for at du vil hjelpe meg?"

Før jeg rakk å si noe mer, ringte bjellen og inn døren kom Bruno og Marisa. Hun smilte stort til han og ga han et lite kyss på kinnet i det hun vinket ham farvel. Hun gikk bort til de fnisende venninnene hennes som ertet henne med Bruno. Bruno kom mot oss med et kinn som var rødt på grunn av at han rødmet og fargen til Marisas leppestift. Kjærlighet som syttenåring.

For noe kvalmende.

Luc kastet med hendene i været og så på Bruno med store øyne.

"Jeg kan ikke tro det! Først møter du Brandon Wolverhampton også får du Marisa!" Luc ristet på hodet. "Når skal slike ting skje med meg?"

Bruno klappet han på skulderen og smilte eplekjekt som den unggutten han var, stolt over hva han nettopp hadde hørt.

"Det kommer, Luc. Først må du bare finne en som Sylvié."

Begge guttene snudde seg mot meg.

"Kan jeg få nummeret ditt?" Buste Luc ut med.

Jeg lo henrykende i det Bruno holdt Luc tilbake igjen.

"Wow, wow, wow. Rolig nå. Det er snakk om svigersøsteren min her. Hva er det du tror driver med?"

Latteren min stoppet brått opp og jeg blunket mot Bruno. Sviger, hva for noe? Da Bruno så at jeg stirret rart på han, smilte han bare enkelt til meg.

"Oja, du vet det kanskje ikke, men du er offisielt min fremtidige svigersøster."

Jeg rynket bryna mine og så forvirret, nærmest fornærmet på han.

"Sier hvem?"

"Jeg," sa Bruno og trakk enkelt på skuldrene. "Og broren min."

Akkurat da kom Agnès ut fra lagerrommet med hendene fulle av bokser. Da hun spottet Bruno og Luc nikket hun til dem begge.

"Vil dere gutter tjene litt ekstra på å sortere litt her?"

Bruno og Luc var raske med å kappløpe over til Agnès, før jeg hadde fått svart han. Mens jeg sto forvirret der jeg sto, var allerede Bruno og Luc i gang med å gå tilbake til lagerrommet. Selvom Brunos påstand om meg hadde skremt en liten del av meg var det noe som fikk meg til å ønske at jeg skulle få en sønn som ham. Og at han skulle få seg en venn som Luc. Selvom det å tjene penger fristet dem visste jeg at de ville gjort det uansett.