C'est la Vie

Kapittel 9; "Sylviés Sannhet"

Jeg bråsnudde meg tilbake mot Emma igjen.

"Hva faen gjør Cèdric her?" Utbrøt jeg. Jeg visste ikke hvorfor jeg hadde panikk. Hvorfor hadde jeg panikk?

"Hva?" Hun snudde seg rundt for å se etter ham. Jeg gjorde det samme, men plutselig - så var han ikke der lenger. Jeg smalnet øynene og skjønte ikke hvordan noen kunne forsvinne så raskt.

"Jeg sverger på kjolen du har på deg at han nettopp var der!"

Emma så rart på meg før hun snudde seg rundt igjen for å dobbeltsjekke.

Niks. Fortsatt ingen Cèdric.

"Uansett," sa hun. "Cèdric. Emilio. Hvorfor er de her?"

"De har ingenting til felles med Eric Forbes!" Fortsatte hun med en panikkfylt stemme. "De er sikkert ikke invitert engang! Hvordan i huleste kom de seg inn hit?"

Emma ristet kraftig på hodet slik at et par hårlokk falt ned fra det oppsatte håret hennes.

"Folk kommer til å tenke at vi tok dem med oss!"

Jeg sa ingenting, men prøvde heller å samle meg sammen. Cèdric var her. Emilio var her. Var resten av guttegjengen hans her? De ville helt klart skille seg ut fra alle sammen. Var det en ting jeg var klar over så var det det faktumet at Cèdric og gjengen hans var langt ifra Eric Forbes og sirkelen hans. Emma hadde rett. Hvis folk så dem ville de tro at det hadde vært vi som hadde tatt dem med. Tross alt var vi de eneste som ikke var en del av høyklasse gjengen til Eric Forbes og alle visste det. Så klart ville vi bli utpekt som syndebukken.

Faen, heller.

"Jeg må gå og finne de andre jentene," fortsatte Emma med, i full panikk. "Dette her er ikke greit."

Med raske skritt stormet Emma ut av kjøkkenet. Jeg diltet etter henne, men det var vanskelig når det var proppfullt med mennesker her. Om jeg bare hadde hatt en motorsag ville jeg nok klart å fått til en åpning mellom dem slik som Moses gjorde med havet. Jeg noterte det i bakhodet over at det ville være et nyttig verktøy til neste fest. 

Ettersom jeg var langt høyere enn Emma var det vanskeligere for meg å smyge meg gjennom alle sammen. Med den smale kroppen hennes klarte hun å presse seg forbi uten noe problem, mens jeg... Vel, jeg prøvde.

Hvorfor kom jeg hit igjen?

I det jeg dyttet meg forbi et par som sto og var veldig åpenbare med kjærligheten deres for hverandre, så jeg Emmas lille kropp svinge rundt inngangen til gangen.

"Hei, Emma! Vent da!"

I det jeg skulle til å presse meg fram, kjente jeg en hånd ta tak i meg. En stemme ropte i meg at jeg ville se opp i de jævla, krystalløynene hans og at jeg bare måtte kvesse ut klørne før det var for sent.

"Jeg liker ikke kort hår på jenter, men jeg er villig til å ignorere det hvis vi kliner nå."

Jeg stirret opp på en altfor full gutt jeg aldri hadde sett før, men som tydeligvis var en del av Forbes' gjengen for klokken på hånden hans var ikke bare bare.

Jeg himlet med øynene.

"Fjern hånda di fra meg," snerret jeg. Han slapp den, men smilte sløvt mot meg.

Hvorfor kom jeg hit igjen?

Jeg skulle til å gå i det jeg kjente en trang til å slå til han. Men siden jeg hadde mer klasse enn det holdt jeg meg bare til en enkel kommentar.

"Og jeg liker ikke kort penis på gutter heller, men tviler på at det er noe du får jobbet med."

Jeg blunket lurt og sendte ham et slengkyss før jeg fortsatte videre. Hvorfor måtte folk være så drita at de ikke klarte å la en stakkarslig jente slippe forbi?