C'est la Vie

Kapittel 13; "Sylviés Levebrød"

Dagen i går med Eric var vellykket.

Mer vellykket enn det jeg hadde forventet. Som sagt kom Eric og hentet meg presist på den tiden han hadde tekstet meg. Ikke et minutt tidligere og ikke et minutt senere.

Noe typisk Eric kunne ha gjort.

Vi satt i den fine bilen hans som jeg er ganske sikker på kostet en del. Jeg var lite smart når det kom til biler, men jeg var ikke såpass dum til å vite at Erics bil kom fra et skrapvrak. Den hadde den hestelogoen på seg og jeg visste at de fleste biler med hestelogo kostet en del.

Det hadde vært enkelt å sitte i bilen med Eric. Igjen - til min overraskelse. Han var enkel å snakke med og vi kom godt overens. Selvom jeg nettopp hadde blitt ganske oppspilt og hissig etter situasjonen med Cèdric var det som om Eric klarte å få meg til å glemme det. De kleine pausene dukket heller aldri opp. Det var alltid noe å snakke om. Eller noe Eric kom på som vi kunne snakke om. Han var liksom så... Snill. Han var vennlig når han snakket, spesielt da vi snakket om religion og politikk. Holdt seg så objektiv og nøytral som mulig. Så begge sider av det. Fordeler og ulemper. Det kom liksom aldri noe dårlig ut fra ham.

I motsetning til meg. Jeg bare sa det jeg mente. Men Eric lyttet for det. Avbrøt meg ikke en eneste gang.

Sukk. Var det noe ved han som ikke var perfekt?

Han hadde tatt oss med til et spisested av førsteklasse. Jeg kunne ikke helt bestemme meg for om jeg skulle kalle det en restaurant eller kafe. Det var noe ved det som ga meg følelsen av de ikke var like uformelt som en kafe, men heller ikke den typen hvor du kom i fine gallakjoler og ble servert mat mens et orkester spilte klassisk musikk bak. Så noe midt i mellom.

God var maten også. Eric hadde til og med bestilt maten for meg før jeg engang hadde rukket å se på menyen. I løpet av måltidet ble vi enda bedre kjent. Enda mer snakking og enda flere samtaler.

Jeg ble bedre kjent med Eric som person.

For første gang var det som om vi begge ble kjent med hverandre på en ordentlig måte. Ikke via klassekamerat-måten eller hei-åssen-står-det-til/fest-måten. Vi hadde endelig tid til å la alt det vi snakket om synke inn og det var ikke noe stress eller bekymringer for å bli avbrutt.

Det var bare meg og Eric.

Etter maten hadde han tatt meg med rundt i Paris. Vi hadde dratt til Eiffeltårnet, Triumfbuen, Champs-Élysées, Notre-Dame, Louvre. Alt det en turist i Paris ville dratt og sett på.

Bare det at jeg ikke var turist.

Jeg var fransk. Foreldrene mine vokste opp i Paris. Jeg kjente byen min bedre enn de fleste trodde. Kanskje bedre enn Eric selv. Jeg hadde sett alt før. Besøkt det flere ganger. Det var virkelig ikke noe nytt for meg.

Samtidig ville jeg heller ikke drepe den gløden Eric hadde da han fortalte om alle monumentene og historien bak de ulike severdighetene. Jeg visste jo om bakgrunnshistorien fra før av.

Men jeg lot fortsatt Eric snakke.

Det var ikke særlig mye jeg kunne få gjort eller sagt uansett.

"Ja, hallo!"

Jeg blunket og stirret rett inn i Emmas øyne. Hun så utålmodig ut og nikket mot meg.

"Fortell da! Kysset han deg da han fulgte deg tilbake igjen?"

Åh. Det var der vi var ja.

Jeg sukket og himlet med øynene.

"Ja?" Sa Emma igjen, enda mer utålmodig og enda mer nysgjerrig på detaljene.

"Ja."

Emmas øyne vokste av begeistrelse og hun tok hånden foran munnen.