C'est la Vie

Kapittel 3; "Emma, the Roomie"

Tapp... Tapp... Tapp...

Hva var det han ville med meg?

Tapp... Tapp... Tapp...

Hvem var han?

Tapp... Tapp... Tapp...

Hvorfor hadde han en så rar effekt på meg?

"Sylvie Andrèe Mathis."

Jeg kikket opp og i samme sleng stoppet jeg opp med med den irriterende tappingen jeg hadde gjort med skoen min. Jeg reiste meg opp og kremtet smått. Resepsjonsrommet jeg satt i var utrolig lite og man fikk så vidt plass til et par, slitte plastikkstoler og en liten luke som minte meg om gammeldagse billettluker før i tiden. En eldre dame med store, runde briller og ugleøyne satt bak luken og fikk meg til å grøsse smått.

Den dama trengte en make-over. Det skulle være sikkert.

Hun minte meg om min gamle spansklærer i England, frøken. Garcia. Gud, som jeg hata den dama der.

"Det er jeg som er Sylvié," sa jeg selvom det var åpenbart ettersom jeg var den eneste i rommet.

Hun så ikke på meg engang før hun dro frem en bunke ark som hun rakte mot meg.

"Papirer. Les dem."

Jeg tok dem famlende imot mens jeg prøvde å skjønne hva som var meningen.

"Eh, er det noe som må signeres eller?"

"Og her er romnummer og nøkkel for rommet ditt. Ikke mist det," fortsatte frøken-lite-informasjon og rakte meg en papirlapp med et tallnummer på og en liten sølvnøkkel. "Og her er timeplanen din."

"Og her er en liste over fagbøker du vil trenge for de ulike fagene."

"Og dette er reglene for skolen og alt som er forbudt å gjøre."

"Dette er et skolekart som viser hvor de ulike rommene er og hvor de ulike bygningene står."

Jeg måpte mot henne i det flere ark ble rakt mot meg. Var den gama der helt på syre?

"Unnskyld, men -"

"Og her," sa hun til slutt og ga meg enda en ny bunke. "Er svar på alt det du trenger, hvis du lurer på noe. Les disse i tilfelle du trenger svar på et eller annet, før du kommer hit."

Og etter faen meg hundre år, kikket hun endelig opp på meg og ga meg et stivt smil.

"Neste!"

Jeg blunket og så nøye på henne.

"Det er ingen andre her?" Sa jeg sakte. "Går du på noe medisiner?"

Øynene hennes føk rett tilbake på meg og man kunne se at de glødet av sinne. Jeg smilte for meg selv og løftet begge hendene mine opp som om jeg var uskyldig.

"Hei, jeg vet ikke. Jeg er bare den nye eleven som ikke har rukket å lese papirene."

Jeg smilte sukkersøtt og blunket rakst til henne før jeg tok opp alt det hun hadde gitt meg og gikk ut mot utgangsdøra.

Idet jeg var ute av resepsjonen, sukket jeg tungt.

Jeg hadde ikke gått på skolen et par timer og jeg var allerede så nære fra å bli utvist herifra.

"Fantastisk bra, Sylvié..." Mumlet jeg for meg selv.

Jeg begynte å gå langs den smale korridoren uten å helt vite hvor jeg skulle. Med hundre papirbunker på armene var det vanskelig å vite hvor eller hva jeg skulle.