C'est la Vie

Kapittel 27; "Den hvite løgnen"

Bianca rynket på nesen og rakte meg de få myntene hun hadde i hånda.

Jeg telte dem en og en ettersom Bianca var for gammel til å kunne se forskjellen på verdiene av myntene. Hun sto på tærne og kikket forsiktig over disken for å se om hun hadde nok til å betale for maten hun hadde kjøpt.

"Du er 2 EURO for lite," svarte jeg og så hvordan den eldre damen trakk seg forsiktig sammen i skuldrene. "Men siden du er en av mine favorittkunder her på kafeen så skal jeg la deg gå."

Jeg blunket lurt til henne slik at hun rødmet smått og fniste som en liten jenteunge.

"Merci beaucoup, Sylvié. Det var snilt av deg."

Forsiktig begynte hun å traske ut av butikken med et fornøyd smil om ansiktet. Jeg sukket og satte pengene inn i kassen.

Kanskje jeg var et udugelig monster som hatet mennesker og sosialisering, men innerst inne så var det en eller annen svakhet jeg hadde for kundene i butikken. Alle hadde vært så kjærlige mot meg siden første dagen min på jobb. Selv om Bea kanskje hadde vært en større favoritt enn meg, betydde det ikke at de ikke behandlet meg like bra. Det var noe med lokalfolket som bodde i dette nabolaget som fikk meg til å spre kjærlighet tilbake til dem.

Ugh. Hvem skulle trodd at jeg skulle innrømme noe sånt for meg selv?

"Sylvié."

Agnès vinket meg over til kjøkkenbenken som sto et stykke unna.

"Kan du gjøre klar deigen for kanelbollene og begynne å dekorere muffinsene når de er ferdige?" Agnès gikk bort til ovnen og bøyde seg ned for å sjekke muffinsene. "De er nok ferdige om ikke så lenge."

Jeg gikk bort og begynte å kna deigen som jeg hadde begynt på tidligere i dag. Det hadde vært en rolig dag på jobben til tross for at det var søndag i dag, dagen hvor alle faktisk hadde fri til å ta seg en tur ned til kafeen. Det kunne nok være fordi folk var travelt opptatt med å begynne å handle inn julegavene sine. Tiden hadde fløyet og vipps så var det ikke lenge til jul. På den andre siden så ga det meg mer tid til å kunne sette av lengre samtaler når jeg snakket med kundene og mer tid for baking.

Jeg fnyste og lo lavt for meg selv.

Hvem skulle trodd at jeg skulle bli så god med disse bakegreiene etter et par måneder?

Før jeg kom hit visste jeg ikke engang hvordan jeg skulle lage mat for meg selv. Det hadde vært hurtigmat på hurtigmat på hurtigmat. Etter jobben på kafeen hadde jeg sakte, men sikkert blitt bedre og bedre på matlagingen. Det var noen ganger hvor jeg ikke engang trengte å lese fra oppskriften fordi jeg kunne den utenat etter uendelig mange ganger med at jeg hadde bakt den flere ganger fra før av. Men det var ikke det mest overraskende. Det som var mest overraskende, for min del i alle fall var at det smakte godt. Virkelig godt.

Det hadde vært så godt at folk til og med hadde spurt Agnès om oppskriften, men som hun alltid hadde sagt. En familie oppskrift ville alltid være en familie oppskrift. De hemmelige småingrediense som ble tilsatt under bakingen og matlagingen var hemmelige for en grunn. Det var det som hadde gjort maten vår her så spesielt.

En annen ting med bakingen var at jeg, igjen, overraskende nok, koste meg. Jeg virkelig koste meg mens jeg bakte. Det var ikke slikt at jeg følte meg tvunget til å gjøre det hver gang Agnès spurte. Faktisk, så hadde jeg aldri hatt noe imot det.

Vel, kanskje de første dagene mine hadde jeg vært så ræva at Gordon Ramsay ville sparket meg ut for lenge siden. Heldigvis hadde Agnès litt større tålmodighet enn det.

Gudskjelov så ble jeg bedre med tiden.

En annen tanke streifet meg fra da Bruno og jeg hadde holdt en samtale i kafeen om bakingen min. Det var da jeg fortsatt hadde vært en nybegynner med alt sammen. Men igjen, jeg var ikke den typen til å innrømme feilene mine. Om jeg først hadde begynt med å lage en sjokoladekake og ting ikke gikk som det skulle så endte resultatet med at jeg hadde lagt meg pudding istedenfor. Vanskeligere enn det ble det ikke.