C'est la Vie

Kapittel 22; "Gaffatull"

"Nittini, kom igjen, en til!"

Jeg himlet med øynene. Seriøst?

"Og... Hundre!"

Jubel og hoing brøt løs som om man skulle trodd at vi opplevde øyeblikket hvor mennesket landet på månen for første gang. Sakte, nippet jeg meg bare til vinen og ristet svakt på hodet.

Hvorfor var jeg venn med disse folka igjen?

"Yes!" Brølte Brandon og hoppet opp. Selv om jeg bare så dem gjennom en liten skjerm på datamaskinen kunne jeg se hvor fornøyd han var i ansiktet. Han lyste opp lik en gutt på 7 år som møtte julenissen for første gang. Han gliste og ristet skuldrene til faren hans som sto ved siden av.

"Sa jeg ikke at jeg skulle slå deg?"

Charlie, Brandons far ristet bare på hodet, men man kunne se et hint av stolthet i øynene hans. Brandon flirte og kom bort til oss, altså nærmere skjermen i det han la en arm rundt Caroline.

"Fy søren, det var konge!" Ropte Nolan og nikket anerkjennende. "Fett, kompis!"

Brandon flirte enda bredere og kysset Caroline på kinnet. Hun fniste og rødmet lett mens hun mumlet noe med at 'faren din er her enda!'. Caroline og Brandon hadde, som vanlig, bestemt seg for å ta en spontan reise igjen, men denne gangen til Brandons hjemby - London. London var jo hjembyen til hver og en oss, utenom Caroline, men ironisk nok var ingen av oss der. Fred og Nolan var i Birmingham og holdt på med sine motestudier, mens Yuki var nede i Japan.

Og jeg var her.

"Jeg kan ikke tro at dere fikk meg til å se på Brandon ta hundre push-ups," sa jeg og himlet med øynene. "Jeg kunne heller ha lakket neglene mine."

Freds øyne vokste i det han lente seg nærmere skjermen.

"Lakke neglene?" Gjentok han sjokkert. "Som i at du lakker dine egne negler!?"

Jeg nippet til meg enda mer vin.

"Ja, hva ellers?"

Fred lot som om han besvimte mens han kastet seg i Nolans armer. Nolan smilte bare dumt og lo for seg selv. Fred stablet seg raskt opp på bena igjen og hoppet tilbake mot skjermen.

"Det," sa han og pekte på meg, gjennom skjermen. "Er definisjonen på respekt!"

Jeg hevet det ene øyebrynet.

"Hvem skulle trodd at denne dagen skulle komme?" Fortsatte Fred og så opp mot himmelen som om han nettopp hadde fått en åpenbaring. "Den dagen hvor Sylvié, Sylvié Andrée Mathis, innrømmer at hun lakker sine egne negler!"

Til tross for hvor mye Fred overdrev dukket det fortsatt opp et lite smil i ansiktet mitt. Hva enn det var med Fred ville jeg aldri finne ut, men den gutten måtte aldri stoppe med å være seg selv. Han var helt... Unik. På en egendefinert måte.

Jeg viftet avfeiende med hånda.

"Slapp av, Fred," svarte jeg. "Jeg gjør det bare fordi jeg lever på et budsjett her."

Caroline lo like etter.

"Og den dagen hvor du skulle innrømme at du lever på budsjett."

Yuki lo og holdt begge hendene foran ansiktet. Hendene mine løftet seg opp som om jeg var uskyldig.

"Hvorfor angriper dere meg sånn?" Sa jeg og himlet med øynene. "Gheez. Kan dere ikke mobbe Caroline for en gangs skyld?"

Ingen så ut til å støtte forslaget mitt og raskt fløt samtaleemnet videre til noe annet. Mens vennene mine var for opptatt av å diskutere hvem av dem som ville klart å fiske flere fisker forsvant jeg sakte ut for å hente meg et eple. Jeg har null anelse hvorfor det i det hele tatt er et emne man diskuterer, men igjen vennene mine var ikke som alle andre.