C'est la Vie

Kapittel 21; "Starten på et farlig vennskap"

Det var dager hvor solen strålte og alt gikk din vei. Ting falt på plass og det var virkelig ingenting som sto i veien for at en dårlig dag skulle brått komme spaserende inn og slå ut livslykken fra deg.

Også hadde man de dagene hvor man lurte på hva i all verden man hadde gjort for å fortjene alt uflaks og elendighet.

I dette tilfellet gikk det ut på hvorfor jeg nettopp hadde låst meg inn i et trangt og mørkt lagerrom uten noe nøkkel eller løsning på å komme meg ut igjen. Som om det ikke holdt var jeg innelåst med ingen andre enn Cèdric.

Gutten som ikke klarte synet av meg og som oppførte seg som om jeg var ingenting enn luft foran ham.

Verst av alt var det at det ikke hadde vært intensjonen til noen av oss å gjøre det. Hvertfall ikke min. Så klønete som jeg var hadde jeg bare snublet bakover og klart å dytte døren lukket med ryggen min. Hvordan jeg hadde klart det? Null peiling. Var det umulig? Tydeligvis ikke.

"Merde," mumlet jeg for noe som virket som tiende gang og prøvde å legge all kraft på døren. "Kan du ikke bare åpne opp for helvette?"

Cèdric sto bare lent inntil veggen og lekte med lighteren han hadde i lomma. Jeg kastet et stygt blikk mot ham.

"Kan du ikke hjelpe til?" Sa jeg irritert og prøvde å dytte til døren enda en gang, uten noe hell.

Hvis man målte min kropp mot Cèdrics kropp var det tydelig hvem av oss som var større og i den forstand; mer passelig for å bryte opp en dør som den vi hadde på lagerrommet. Cèdric hadde ikke sagt et eneste pip helt siden vi hadde blitt låst inne sammen. Det eneste jeg hadde fått ut fra han var et trett sukk og det at han spaserte bort til veggen der han alltid hadde stått de siste tyve minuttene vi hadde vært her. Jeg visste ikke hvor lenge vi hadde vært her, men det hadde føltes ut som tjue minutter.

Cèdric sukket et lite sukk, dro hånda gjennom håret og dyttet seg opp fra veggen. Han kom bort til meg og la en hånd på døren. Blikket hans stirret rett ned på meg.

Hvorfor følte jeg at blikket hans var så jævlig intenst?

"Fordi den er låst utenfra. Vi kommer oss ikke ut, hvis ingen utenfra låser opp."

Han dyttet seg unna døren og gikk tilbake til den samme spotten hvor han hadde ståt opplent hele tiden. Jeg hev etter pusten. Det hadde vært den første setningen Cèdric hadde sagt til meg på flere uker.

Jeg stønnet og himlet med øynene.

"Og det kunne du ikke ha sagt før jeg brukte all kraft på å prøve å åpne opp?"

Cèdric svarte ikke, men fortsatte å leke med lighteren sin. Jeg lukket øynene og sank ned langs den kalde veggen. Jeg begravde ansiktet mitt i hendene. Det her skjedde ikke. Ikke med meg. Fingrene mine fant frem til pannen min og masserte dem mykt. Samtidig passet jeg på å få inn i meg nok oksygen. Hvem visste når det ville flippe helt for meg?

Cèdric var like stum som han alltid hadde vært.

Jeg unngikk å se bort på han for jeg visste at han ikke ville anerkjenne meg uansett. Han ville fortsette å ignorere meg. Selv om det hadde pågått en stund nå følte jeg fortsatt ikke komfortabelheten bak det hele.

Ja, Cèdric irriterte dritten ut av meg den tiden da han fortsatt snakket med meg. Likevel så savnet jeg de sarkastiske kommentarene hans som alltid satte meg ut. Svarene hans som alltid kom lynkjapt som om han hadde visst hva han skulle si timer før jeg hadde en samtale med ham. De idiotiske glisene hans som dukket opp hver gang han fikk meg irritert. Og uansett hvor mye jeg prøvde å løfte meg selv over han klarte jeg aldri det. Jeg trodde aldri jeg kom til å innrømme det for meg selv, men...