C'est la Vie

Prolog

"Sylvié, ma chérie."

Jeg blunket. Køddet hun med meg nå?

"Du må forstå at vi gjør dette for både deg og broren din," fortsatte hun med, men blikket hennes var ikke festet på meg. "Din far og jeg har snakket lenge om dette. Det er noe du og din bror trenger."

Jeg stirret på moren min som om hun var blitt helt gæren i hodet. Jeg trakk bryna sammen og ville skrike ut i frustrasjon.

Ikke en eneste lyd kom ut.

Jeg ville le. Hyle. Flire. Istedenfor satt jeg bare der, stiv som en pinne og glante stygt på min egen mor som om det ville endre noe av det som nettopp hadde skjedd.

Tross alt hadde det funket før. Jeg ante ikke hvorfor, men jeg hadde en tendens til å skremme folk med blikket mitt. Noen ganger trengte jeg ikke prøve engang. Men som sagt - som mor som datter. Moren min hadde de samme trekkene jeg hadde. Katteformede øyne, spiss nese og et hevet hode som sa noe om hvordan vi styrte alt rundt oss.

"Sylvié," sa hun igjen. "Du og din bror vil før eller siden jobbe for oss og -"

"Jeg skal ikke jobbe for det drittselskapet deres," freste jeg.

Det var det første jeg hadde fått sagt etter at moren min hadde annonsert nyheten.

Nyheten om å sende sine egne barn bort.

Jeg hadde fortsatt ikke klart å la tanken synke inn. Det føltes så uvirkelig. For et par timer siden hadde jeg sittet i rommet mitt og ordnet med manikyr timen min mens jeg ante ingen uro og konflikt. Nå satt jeg her.

Jeg himlet med øynene og sukket høyt.

Jeg hadde virkelig ikke energien til å gidde mer av det som skjedde nå. Jeg reiste meg opp i det moren min stoppet meg.

"Sylvié," sa hun strengt. Stemmen hennes var høy og skarp og ville få enhver person til å få frysninger fra hodet og ned til den ytterste tåen sin. Jeg måtte innrømme det. Den dama hadde fortsatt kraften til å herske med sin autoritet.

"Til tross for alderen," mumlet jeg for meg selv i det jeg snudde meg rundt for å møte henne ansikt til ansikt. "Hva er det?"

"Uansett hvor hardt du kommer til å prøve på å komme deg unna så skal du fortsatt dra ut på jobberfaringsreisen," sa hun med en bestemt tone. "Du har ikke noe valg."

Jeg fortsatte å stirre på henne mens begge ventet på at en av oss skulle trekke oss tilbake. Min mor og jeg var to mennesker som alltid var ute etter å få det som vi ville. Vi skulle ha det på vår måte, hvis ikke så fantes det ingen annen måte å gjøre det på. Enten var det vår vei, eller ingen utvei i det hele tatt.

"Nei," freste jeg og gnisset tennene. "Ikke tale om at jeg-"

"Hvis ikke du hører på meg nå," snerret hun brått og tok et skritt nærmere meg.

Jeg svelget, men holdt blikket stødig. Kunne ikke trekke meg nå.

"Så skal jeg garantere deg om at alt det vi eier går til broren din."

Munnen min falt åpen.

Jeg stoppet opp og for andre gang i dag følte jeg meg så sjokkert at jeg kunne sverge på at jeg sonet ut i et par sekunder. Jeg blunket og så på henne som om jeg ventet på at hun skulle si at hun køddet med meg. Istedenfor møtte jeg et iskaldt blikk som fortalte meg at dette... Dette var på alvor.

"Du lyver," freste jeg.

Denne gangen var intensiteten mellom oss så tykk at hele atmosfæren i rommet hadde endret seg. Det var som om jeg følte meg kvalt av min egen spydighet som lengtet etter å ha noe å hugge tak i.

"Kjære," sa faren min plutselig mykt. "Kan vi ikke roe oss ned litt? La oss snakke om dette her."

Jeg hadde helt glemt at faren min og broren min hadde sittet i sofaen ovenfor min mor og meg. Men igjen, hvem prøvde jeg å lure? Det hadde alltid vært slikt. Under hver familiesamling hadde det alltid vært jeg og moren min som hadde hersket med alt og alle. Faren min og broren min var bare der. Som pynt. Eller for å utnytte sin egen tilstedeværelse. For min del kunne jeg ikke brydd meg mindre.

Blikket mitt streifet tilbake til moren min igjen, men hun så ikke på meg lenger. Det var det jeg hatet med henne. Vi var for like. Personligheten vår var som bygd på ett og samme strå. Vi tenkte likt. Snakket likt. Handlet likt. Oppførte oss likt. Det var nok derfor jeg også var nærest moren min blant hele familien. Og derfor hadde vi også de tøffeste kranglene. Som nå.

"Nei," svarte moren min. "Dette er ikke noe som skal bli diskutert."

Hun snudde seg tilbake mot meg og jeg visste at det blikket sa meg mye mer enn det jeg trodde.

"Sylvié skal til Frankrike, selv om hun vil det eller ikke. Basta."

Og med det, var det bestemt.

Hun, jeg og alle andre i rommet visste at valget var tatt. Jeg svelget og pustet dypt inn. Sakte, pustet jeg dypt ut igjen.

Jeg kunne ikke tape. Jeg skulle ikke skrike tilbake. Argumentere så mye at jeg ble blå. Jeg skulle holde meg rolig og samlet, og alle de krasjende følelsene som fikk meg til å ville gå helt amok, skulle skjules. Hun skulle ikke vite at hun hadde såret meg. De skulle ikke se meg som svak. Jeg skulle skjule det jeg følte. Late som om det som nettopp skjedde rett foran meg, ikke knuste hjertet mitt på alle måter.

For det var slikt det fungerte. Når folk sårer deg konstant og ofte, da blir man vant til det. Man venner seg til smerten og skuffelsen så mye at man ikke har noe annet valg enn å akseptere det til det punktet hvor du ikke bryr deg lenger.

Jeg reiste meg sakte opp, fult bevisst på at alles øyne var på meg.

"En dag," sa jeg. "Vil jeg løse alle problemene mine med modenhet."

Jeg gikk bort mot det ene skapet vårt fylt med vinflasker fra 1800-tallet. Øynene mine streifet raskt over årstallene i det jeg falt den eldste. Jeg smilte djevelsk. Foreldrene mine kom til å hate meg.

Hvem bryr seg? Jeg skulle jo vekk uansett.

Jeg poppet flasken åpen og smilte av den fantastiske lukten over gammelt vin. Jo eldre, jo bedre.

"Sylvié, hva driver du med?" Spurte faren min meg. Jeg ignorerte han og hentet et vinglass. "Sylvié, det er en Massandra fra-"

"1775," fullførte jeg og helte vin i glasset. "Skål!"

Faren min stirret forskrekket på meg i det jeg tok en slurk. Aromaen og smakene som fylte munnen min fikk meg til å smile fornøyd. Det var en helt spesiell opplevelse å smake vin som var blitt lagret i over 200 år.

"Men modenhet," fortsatte jeg med. "Er det ikke tid for nå. I dag løses det med 200 år gammelt vin, kjære familie. Pour la vie!"

Pour la France, tenkte jeg og skjenket i meg resten av det som var i glasset.

C'est la vie. C'est la fucking vie.