C'est la Vie

Kapittel 15; "Testosteron bombe"

Emma lå i senga da jeg kom inn. Hun satt på mobilen og tekstet i full fart.

Skulle ikke forundre meg hvem det var.

Hun kikket opp og så meg. Så kikket hun på klokken hennes.

"Du jobbet lenge."

"Du sa ikke at det var moren til Cèdric som drev kafeen."

Hun trakk på skuldrene.

"Trodde ikke du skulle ha et problem med det."

Jeg himlet med øynene.

"Åh, så plutselig tror du at jeg ikke har noe i mot Cèdric lenger?"

Hun så ikke vekk fra mobilen sin da hun svarte meg.

"Jeg sa ikke at du ikke har noe i mot Cèdric," hun kikket opp på meg. "Men jeg trodde ikke du skulle ha noe problem med moren hans."

"Så vidt jeg vet så er de to helt forskjellig personer," la hun til.

Emma hadde et poeng. Jeg svarte ikke.

Brått, hørte jeg Emma lage små sukkelyder. Jeg snudde meg mot henne med øyebryna hevet. Det var som om man skulle tro at Emma var klar til å gifte seg med telefonen hennes. Hun stirret på den som om øynene hennes skulle forme seg etter hjerter.

Hun la merke til at jeg ga henne absurde blikk.

"Har du noen gang... Sett på noen og tenkt at," et lykkelig stønn datt ut av munnen hennes. "Deg kan jeg se på i flere timer uten å gå lei?"

"Eh."

Jeg himlet med øynene og ga henne duuh-blikket.

«Meg når jeg ser meg selv i speilet, vel.»

Det romantiske og gledesfylte ansiktet til Emma forsvant raskt i det hun ga meg et irritert ansiktsutrykk. Jeg smilte bare djevelsk og trakk på skuldrene.

Emma la fra seg mobilen og satte seg opp. Hun strakk på ermene og gjespet som om det eneste hun hadde gjort var å ligge i senga på mobilen hennes.

Jeg gikk bort til senga mi og tok sakte av meg jakken.

Cèdric hadde kjørt meg hjem til slutt. Ingen av oss hadde sagt noe i det han selv hadde kommet og satt seg på motorsykkelen. Istedenfor hadde det bare vært et langt øyeblikk, uten at noen av oss vekslet noen ord, men bare så på hverandre.

Da motorsykkelen hadde startet opp igjen hadde jeg klamret meg til ham igjen. Strammere og tettere enn nødvendig. Så hadde jeg nytt hvert sekund igjen. Lent hodet mitt på den brede og muskuløse ryggen hans. Innbilt meg at jeg kunne høre hjerteslagene hans fra der jeg satt. Paris hadde fløyet forbi oss og vi hadde fløyet forbi Paris. Det hadde vært rene balanse.

Da vi endelig hadde nådd campuset og soveværelsene, hoppet jeg av, igjen uten å si et eneste ord. Jeg hadde tatt av meg hjelmen og rakt den over til ham. Han hadde tatt den i mot før han selv hadde dratt den på. Mens han hadde justert på hjelmen så den skulle passe ham bedre, hadde jeg bare betraktet han. Så på hvordan fingrene hans jobbet seg gjennom de små justeringene. Da han endelig hadde fått det på plass, så han bare på meg en siste gang, og startet motoren. Han nikket uten å si noe og vips, så var han på vei ut i mørket igjen. Denne gangen uten meg. For noe som virket som en evighet sto jeg bare stirret ut i mørket, der Cèdric hadde forsvunnet. Ikke fordi jeg ventet på å se om han skulle komme tilbake, men bare fordi jeg følte for det. Også helt ut av det blå hadde jeg hvisket ut til natten; takk.

Det var noe ved Cèdric jeg ikke klarte å sette fingeren på. Et eller annet jeg ikke hadde forstått meg på enda. Som om han alltid var et steg foran meg.