C'est la Vie

Kapittel 4; "Arrogant drittsekk"

"Sylvié, kan du kjappe deg litt?"

Emma banket hardt på døren og jeg himlet med øynene.

"Ikke stress meg, jeg er midt under en viktig prosess," ropte jeg og pustet dypt inn.

Dette klarer du Sylvié.

"Seriøst, Sylvié? Jeg kan ikke komme for sent til første skoledag!"

Jeg ignorerte henne og løftet opp eyelineren min. Man måtte holde seg rolig og diskré rundt flytende eyeliner. Den kunne merke frykt og det var det siste jeg trengte nå. Mens Emma fortsatte bankingen og masingen hennes fortsatte jeg med prosessen med å lage en ving på eyelineren.

Konsentrasjon. Full konsentrasjon.

I det jeg fullførte den siste vingen pustet jeg lettet ut.

Måtte foundationen matche nakken min, hælene var smertefrie og la eyelineren være skarp nok til å drepe hvem enn som bestemte for seg for å våge å irritere meg.

Amen.

"Okei, Emma. Din tur," sa jeg og åpnet døren. Emma sto der med armene i kors og et ansikt som fortalte meg at hun var langt ifra fornøyd. Det lange rødtbrune håret hennes var satt opp i en liten klump på toppen av hodet hennes og fikk henne til å se ut som et lite barn.

"Seriøst?"

"Hva?" Svarte jeg og trasket ut som ingen verdens ting.

Jeg snudde meg tilbake mot Emma igjen da hun ikke svarte meg. Som sagt så var ikke Emma særlig høy. Trolig nok var hun mer lav enn det hun var høy. Så når hun så forbanna ut som hun gjorde nå kunne jeg ikke noe for å le.

Jeg måtte innrømme at det var litt morsomt å se en som Emma være så sur som hun var.

"Hvorfor ler du, Sylvié? Det er ikke morsomt!"

Jeg viftet avfeiende med hånda og så vekk så hun ikke skulle se det latterfulle ansiktet mitt. Emma gryntet høyt og lyden av en dør som lukket seg tydet på at hun hadde gått inn i badet.

Da jeg hadde fått forsikret meg om at Emma ikke hørte meg, brøt jeg ut i fnising og holdt meg for magen.

"Sylvié!"

"Okei, sorry!" Ropte jeg under latterkrampen min.

"Hold kjeft, Sylvié. Ikke la meg ta opp Cédric."

Latteren min stoppet opp og jeg stirret fornærmet på baderomsdøren. Selvom Emma ikke kunne se meg kunne man høre den frydefulle latteren hennes.

"Et sårt punkt for deg, Sylvié?"

"Nei."

"Fortsett og lyv."

Jeg himlet med øynene og viste fingeren mot baderomsdøra.

Teit, Emma, tenkte jeg og ristet på hodet.

Syk teit.

*

"Og dette er klasserommet ditt."

Emma nikket mot døren for meg.

"Du har," hun kikket på timetabellen som jeg holdt i hånda. "Bedriftslære."

Hun så på meg og hev det ene øyebrynet opp.

"Ikke misforstå meg, men du virker ikke som bedrift-typen."

Jeg trakk på skuldrene.

"Foreldrene mine syns jeg burde være det."

Emma så rart på meg, men ristet på hodet. Hun skulle til å si noe i det noe fanget oppmerksomheten hennes. Noe bak meg. Jeg snudde meg rundt i det jeg la merke til et kjent fjes. Det var en av kompisene til Cédric. Han hadde stått ved ham den dagen jeg hadde kræsjet til Cèdric. Som om han kunne sense noe, kikket han i vår retning.