C'est la Vie

Kapittel 12; "Den ensomme ulv"

Cèdric.

Navnet hans var irriterende nok allerede. Hvorfor kunne han ikke hete Egil eller Harry eller Største-Drittsekken-På-Jord? Det ville passet ham mye bedre. Cèdric var et navn jeg assosierte med noe vakkert. Navnet i seg selv var fint, det skulle jeg ikke benekte. Det hørtes tøft ut. Barskt. Og veldig, veldig attraktivt. Som at hvis man hørte en person med det navnet visste man at den personen automatisk var kjekk. Og ikke kjekk-kjekk, men kjekk-kjekk.

Jeg gryntet og rulllet over på den andre siden av sengen. Jeg dro frem telefonen som lå på nattbordet og gikk inn på Facebook.

For, hva annet kunne man gjøre enn å stalke?

Før jeg kom noe lenger la jeg merke til at jeg hadde fått en melding fra Eric.

Hei, god morgen Sylvié. Hvordan går det? Eric

Jeg stirret rart på meldingen. Jeg vet ikke helt hva som var greia med Eric, men var det ikke litt for tidlig til å spørre om hvordan det gikk? Liksom dagen min har nettopp begynt, jeez. Og hvorfor tekstet Eric meg som om han skulle skrive et formelt brev for et intervju eller noe? Jeg himlet med øynene. Som om at en tekstmelding kunne imponere meg.

Eh, nei.

Alt bra. Ses etterpå. S, var alt jeg svarte. Etter å ha svart på meldingen hans gikk jeg inn på Facebook igjen. Det første navnet jeg søkte på.

Eric Forbes.

Det var ikke vanskelig å finne ham. Han var den første personen til å dukke opp på søkefeltet. Jeg klikket inn på profilen hans. Eric Forbes født 23. mars, 20 år gammel. Interessene hans var veddeløp, tennis og polo. Så klart. Typisk rikmanns ting å drive med. Forundret meg ikke at han delte de samme interessene som faren min. Jeg bladde gjennom bildene hans og enda mer tilleggsinformasjon. Ingenting som overrasket meg. Profilbilde på en yatch. Enda flere bilder på enda flere rikmannsstrøk med fine biler, fine hus og til og med familien hans var i et av bildene. Patrick Forbes og Emily Forbes. Jeg klikket inn på faren sin profil og fant akkurat det jeg forventet. Det samme med moren. Lillesøsteren hadde ikke Facebook, men det var forståelig. Facebook for en 12-åring var ikke innafor, hvertfall med tanke på alt det rare man kunne finne ute på nettet. Alt i alt var det ikke så mye å finne ved Eric som fanget oppmerksomheten min. Han var akkurat det jeg forventet. Ingen hemmeligheter og ingenting å skjule.

Jeg gikk ut av profilen hans og tastet inn det neste navnet.

Cèdric.

Denne gangen var det vanskeligere å få opp noe resultat. Jeg visste ikke hva etternavnet hans og det var nok tusenvis av Cèdricer på Facebook. Jeg bladde nedover resultatene i noe som virket som en evighet. Fortsatt var det ingenting å finne. Hva søren? Hadde ikke Cèdric Facebook? Hvilken levende skapning har ikke Facebook? Mest sannsynlig hadde han, men jeg hadde ikke bare funnet den enda. Ugh. Det var i slike situasjoner jeg trengte Caroline og Yuki. Sammen hadde vi klart å finne ham. Hvertfall med en som Yuki på laget. Jeg visste ikke hvordan, men den jenta hadde sine teknikker.

Jeg fortsatte over til de andre plattformene som Twitter og Instagram, men akkurat som sist var det ingenting som dukket opp. Helvete heller. Hva var greia hans? Isolere seg fra hele verden?

Jeg himlet med øynene og kastet telefonen fra meg.

Selv om Cèdric fysisk ikke var her akkurat nå, irriterte han vettet ut av meg allerede.

*

Emilio sto foran inngangsdøren. Jeg hevet det ene øyebrynet.

"Er Emma her?" Spurte han.