C'est la Vie

Kapittel 16; "Tid"

My, Emma, jeg og Anna lå og hang på Quinns sted. Alessia og Rakia hadde sine siste timer for dagen, så det var bare oss fem jenter.

Det var onsdag ettermiddag. Jeg hadde ikke timer på onsdager og dro derfor på jobb på morgen. Slikt som sist gang var jeg ikke noe Gordon Ramsay eller James Oliver på kjøkkenet. Jeg gjorde feil og alltid de samme feilene. Jeg lærte aldri.

Og da mente jeg aldri.

Heldigvis var jeg forsiktig med å sette saltet og sukkeret langt fra hverandre denne gangen. Agnès hadde uansett ikke satt av oppgaven for baking til meg. Hun skjønte nok fra sist gang at det var jeg ikke det beste på. Jeg skulle ikke klage. Istedenfor hadde hun sendt meg mer rundt og overalt. For det meste ute i hovedområdet hvor kundene oppholdt seg. Sagt det at jeg kunne bli 'mer kjent med fastkundene'.

Så klart måtte jeg velge en jobb hvor jeg måtte omgås med det jeg hatet mest.

Mennesker.

Jeg visste at alle visste at jeg var en ny. Erstatteren av Bea. Alle hadde gitt meg nysgjerrige og spørrende blikk med store øyne som om jeg var et romvesen. Det hadde krevd all verdens tid og tålmodighet for at jeg ikke skulle flippe helt. Heldigvis hadde jeg klart å roe nervene mine, servere kaffen, bollen eller hva enn de kjøpe og var de ekstra heldige ville de få et smil.

Ellers ville jeg haste meg vekk fra dem og prøve på å ikke få noen spørsmål stilt eller gi dem tid til å starte en samtale. Da ville jeg hvert fall ikke visst hva jeg skulle gjøre. Eller rettere sagt; gjøre av meg.

På den andre siden hadde jeg ikke noe annet valg. Hvis ikke Gud eller hvem enn som styrte denne forjævlige verden ville forandre på moren min sitt ego, så ville jeg fortsatt være like konkurs som Kardashian klanen før de begynte å hale inn penger ved hjelp av rumpene sine.

Kanskje jeg bare skulle spare opp penger til å operere rumpa mi? Hvem vet hvor jeg ville ende?

Mobilen min plinget. Det var en Facebook melding fra Simon. Hvorfor virket det navnet så kjent?

Pikken min er så hard.

Jeg himlet med øynene.

Å finne, svarte jeg og lukket mobilen min.

"Åssen var jobb a, Sylvié?"

Jeg trakk på skuldrene.

"Ja," svarte jeg og pustet tungt ut. Med den ene ledige hånda løftet jeg opp neglelakken og lakket pekefingeren min forsiktig. Jeg var ikke helt profesjonell enda, men jeg jobbet med det "Jobb var jobb. Jeg vil heller være i Spania et eller annet sted, naken på min private yatch mens jeg jobber med å bryte ned leveren min med en Massandra fra 1775."

Jeg kikket opp på My og la hodet på skakke.

"Men, istedenfor. Så er jeg her."

My blunket.

"Okei?" Sa hun langsomt, som om hun ikke helt skjønte svaret bak svaret mitt.

Skulle jeg være ærlig så skjønte jeg ikke hva jeg hadde sagt selv.

Moralen bak det hele var bare det at det å jobbe... Det var faen meg dritt. Hvem skulle trodd det at det å jobbe for penger skulle være så vanskelig?

Jeg hadde ikke engang jobbet for faren min enda.

Den eneste type jobb-erfaring jeg hadde hatt var via skolen min. Og da hadde jeg fått praksisplass på Louis Vuitton-bransjen. Jeg grøsset inni meg. Det var ikke et pent minne.

Enda noe som minnet meg på hvor helt udugelig jeg var i jobb-bransjen.

Hvorfor faen ville foreldrene mine ha meg til å ta over for dem?