C'est la Vie

Kapittel 26; "Å føre lyset bak døden"

Eric gikk forbi meg som om jeg ikke fantes.

Han hadde hatt blikket rettet forover uten å engang kaste et blikk mot bordet vårt. Det hadde vært slikt de siste dagene. Eric hadde ignorert meg som om vi aldri hadde snakket sammen før. Han var såret. Det var tydelig.

My fulgte han med blikket i det han passerte oss. Hun kikket tilbake på meg.

"Går det bra med han?"

Jeg trakk på skuldrene og tok en bit av eplet mitt.

"Vet ikke. Det var ikke noe dramatisk greie da vi slo opp. Det var mer som om vi ble enig om det."

Eric stoppet opp ved bordet hvor resten av høyklasse vennene hans var og slo til med en prat med en av jentene. Øynene mine smalnet mot henne. Hun hadde jeg sett før...

Megan. Navnet runget klart i hodet mitt. Jeg hadde møtt henne på Erics fest. Hun hadde hilst på meg på kjøkkenet hans.

Selv om det med Eric ikke betydde så mye for meg var jeg fortsatt glad i han. Han var en bra fyr og det at han allerede hadde gått videre til å snakke med andre jenter plaget en liten del av meg. Tross alt betydde det heller ikke at det var noe på gang mellom dem, det kunne jo også være en vennskapelig prat.

"Begynte du å gråte?" Spurte Quinn.

Jeg himlet med øynene.

"Så klart ikke. Tror du jeg noen ganger kommer til å grine for en gutt?"

Rakia nikket seg enig med meg.

"En tåre felt for gutter er en bortkastet tåre," la jeg til. "Jeg kan gråte på slutten av dagen, men ikke mens jeg har fersk sminke på meg."

Eric så raskt bort til bordet vårt i det han fikk øyekontakt med meg. Han så raskt vekk igjen.

"Så dere det?" Sa Alessia og lente seg inn mot bordet.

Emma datt ned på den faste plassen sin. Det hadde vært hennes første dag tilbake til skolen igjen og hun hadde mildt sagt ikke tatt det like pent. Hun gikk i joggebukse og baggy gensere, mens håret hennes sto til alle kanter. Det var tvilsomt satt noe innsats i å gidde å fikse seg til skolen lenger.

Hun stønnet høyt.

"Jeg har så mye å ta igjen i timene!"

"No shit," svarte jeg. "For det å skulke flere dager vil hjelpe deg med å følge med i timene."

Emma skulte stygt på meg og begynte å hive seg på maten hennes.

"Hvordan går det med deg, Emma?" Sa Anna og la en hånd over ryggen hennes. "Går ting bedre for Emilio og deg?"

"Ikke nevn navnet hans engang."

Anna trakk hånden sin forsiktig tilbake.

"Emma," sa jeg og la fra meg eplet. Hun kikket opp. "Du må gi han sjansen til å forklare. Du kan ikke bare kaste hele forholdet deres bort på den måten."

Hun ristet straks på hodet.

"Han har gjort den feilen med Jenny før allerede, også gjør han det. Igjen. Jeg tror ikke det er noe unnskyldning eller forklaring som kan dekke over det." Hun trakk på skuldrene. "Kanskje singel livet er ment for meg."

"Ironisk at vi to ble single samtidig," mumlet jeg.

Et lite kremt fikk alle jentene til å se opp mot Emilio som sto foran bordet vårt. Emma var den første til å reagere i det hun løftet pekefingeren sin og gjorde seg klar til å skjelle han ut på hvilken som helst måte. Før hun rakk det hadde jeg samlet sammen sakene mine og løftet ryggsekken opp fra gulvet.