C'est la Vie

Kapittel 28; "(U)Trøstelig"

"Hva faen er det her for noe?" Brølte han igjen, så høyt at man kunne føle sinnet og raseriet vokse for hvert ord.

Agnès så fortsatt forvirret ut i det blikket hennes forsiktig og stille, dalte ned til papirene. Som om all oksygen var blitt sugd ut av henne løftet hun hendene forsiktig opp til munnen, sjokkert over hva Cédric hadde funnet.

"Mon dieu," mumlet hun og blunket tomt.

"Det er ikke noe jævla Gud å rette seg mot nå," spyttet Cèdric ut og hadde et motbydelig uttrykk i ansiktet, som om bare synet av moren hans gjorde han kvalm.

Jeg svelget. Hele atmosfæren i rommet hadde klart å tykne seg så mye opp i løpet av de få sekundene etter at Cèdric hadde kommet inn. Det gjorde meg ukomfortabel. Det måtte mye til for at en som meg skulle bli ukomfortabel.

Det var kanskje fordi dette minte meg så mye på hvordan jeg og min egen familie kranglet. En stemning så pinlig å oppleve at man følte trangen for å komme seg vekk.

"Cèdric?"

Som om vi alle hadde glemt at Bruno var her snudde vi oss overrasket mot ham. Cèdric myknet opp i ansiktet da han oppdaget broren sin stå der, forbløffet over alt det han hadde skjedd. Han gikk bort til Bruno og dro fingrene gjennom håret.

Han bøyde seg ned slik at de var på samme level.

"Hei," han satte den ene hånda på skulderen. "Dra til hjem til Mathis eller Victor. Jeg møter deg senere, ok?"

Bruno så enda mer forvirret ut, øynene fylt av tristhet.

"Men jeg vil være med deg."

Da det så ut som om Cèdric ikke kunne se enda mer knust ut, traff sorgen han enda dypere. Han hev inn etter oksygen og dro en hånd trett over ansiktet hans.

Det var tydelig at han prøvde å holde følelsene på plass for broren sin.

"Jeg møter deg senere. Jeg må bare..." Blikket hans falt ned. "Jeg må bare ordne opp i noe."

Brunos hodet falt i det han nikket sakte.

"Okei."

Bruno tok forsiktig av seg forkle og satte det på det bordet som sto nærmest han. Like stille som en mus, gikk han ut mot utgangsdøra og forsvant. Hele den tiden hadde det vært så stille at man kunne hørt om en knappenål falt i gulvet.

Da bjellen signaliserte at Bruno var ute, snudde Cèdric seg raskt tilbake mot moren igjen.

"En forklaring," freste han ut. "Du skal forklare dette."

Agnès så fortvilet ut i det hun løftet papirene forsiktig opp fra bordet.

"Hvor fant du dem?"

"Det var ikke det jeg spurte om," bjeffet han høyt. Gåsehud krøp over hele meg og hårene på armen min reiste seg. "Er Bruno adoptert?"

Øynene mine lukket seg og jeg kunne se for meg Bruno. Sytten år gamle Bruno som nettopp var forbi puberteten og ikke turte å sjekke opp jentene i klassen sin. Bruno med det brune, rufsete håret og myke, brune øyne, lik som Agnès.

Jeg stoppet opp.

Lik som Agnès.

Det betydde bare at...

"Bruno er ikke adoptert, Cèdric." Agnès så skamfullt vekk. "Du er."

En skummel og kvelende stillhet krøp inn i hele rommet. Jeg kikket bort på Cèdric som så enda mer knust ut. Det var som om han hadde fått et slag rett i trynet. Han var ikke lenger forbannet eller rasende.