C'est la Vie

Kapittel 19; "Ingen hemmeligheter, Sylvié?"

"Jeg hater familien min."

Eric sukket og dro fingrene sine gjennom håret mitt. Jeg lå i armkroken til Eric og vi lå i sofaen hans og så på en eller annen fransk såpeopera. Jeg skjønte ikke bæret av det ettersom alt jeg tenkte på var familien min sitt tidligere besøk.

For å si det sånn tok det ikke lang tid for dem å dra fra landet.

Og på nytt, var jeg på egenhånd.

"Ikke si sånt, Sylvié," sa han trøstende. "Det der mener du ikke."

Jeg trakk på skuldrene.

"Du kjenner ikke familien min."

For hadde Eric kjent familien min så ville han aldri i hele verden ville være med meg.

Ikke faen, med den dyfunksjonelle familien min.

"Men jeg kjenner deg," sa han og kysset pannen min. "Du virker ikke den som hater på andre. Hvertfall ikke familien din."

"Da kjenner du meg ikke godt nok."

Eric sukket på nytt. Tydeligvis lei over å prøve å trøste meg. Jeg kunne ikke klandre han. Jeg hadde selv gått lei over å prøve å trøste en som meg. Det var praktisk talt umulig. En som meg var for... Komplisert. Så komplisert at jeg selv ikke klarte å forstå meg selv.

Ga det noe mening?

Han reiste seg og tok med vinglassene våres.

"Lyst på mer vin?"

Jeg ga han et blikk.

"Er det engang et spørsmål?"

"Du vet at det å drikke vin hele tiden ikke er så sunt," sa han. Jeg himlet med øynene.

"Så klart vet jeg det, dummen," svarte jeg. "Alkohol er ikke svaret på alt."

Eric kikket stolt mot retningen min.

"Alkohol er derimot spørsmålet, ja er svaret til det."

Det var så mye for det stolte blikket fra typen. Istedenfor stolhet, smilte Eric bare det sjarmerende smilet sitt og gikk inn på kjøkkenet for å hente oss mer vin.

"Og i følge til kjemien så er alkohol en løsning!" Ropte jeg høyt. Erics rungende latter var tydelig å høre.

Gud, jeg var henrykende. Jeg skulle hatt mitt eget reality program. Hvem er Kardashian klanen i forhold til meg?

Mobilen min plinget kort, et tegn på en melding. Jeg sjekket den raskt for å se om det var tegn til noe liv fra familien. Istedenfor var det bare My som trengte nummeret til en eller annen. Jeg sukket.

Det hadde gått tre dager siden familiemiddagen og jeg hadde ikke hørt et pip fra dem. Det siste jeg hørte var moren min sin elleville kjefting og vræling før jeg bestemte meg for å brase ut av restauranten. Helt uten videre. Blikkene fra gjestene og de ansatte var nok den minste bekymringen jeg hadde da.

Alt jeg sto igjen med var en følelse på at jeg ikke ville få noe av arven og det faktumet at jeg innså at foreldrene mine, ergo moren min, hadde halvert månedsbeløpet mitt.

Hvor jævla fantastisk var ikke det?

Eric kom tilbake igjen med glassene våres som var fylt opp på nytt.

"Takk, Eric. Du er gull," sa jeg og strakk meg etter vinglasset.

Eric smilte og la armen sin rundt meg igjen.

"Hva tenker du på?" Sa han og begynte å stryke håret mitt med fingrene hans igjen. Gud, som jeg elsket når han gjorde det.

"At uansett hvor enn jeg går så må jeg alltid huske å ha med meg nok tequila," svarte jeg. Eric ga meg et rart blikk. "For folk er idioter og jeg vil nok være drita når idiotiske ting skjer."