C'est la Vie

Kapittel 7; "Forbes"

Tiana så ut som om hun visste at alles øyne var på henne i det hun smøg en arm rundt Cédric. Cédric kastet et raskt glimt ned på hånden hennes. Han så fort bort igjen som om han ikke brydde seg noe særlig om den var der eller ikke.

Så klart skulle en som Cèdric ha en jævla Eva Mendes-kopi som trofèdame.

Han kikket rundt med de isblå øynene hans, i det jeg merket at øynene hans var på vei mot oss. Jeg snudde meg raskt vekk og sank ned i stolen min.

"Herregud, Cédric stirrer på oss!" Hvisket Quinn, men stemmen hennes var så høy at sikkert alle rundt oss kunne høre det. "Igjen!"

Jeg lot som om jeg ikke brydde meg og kikket ned på kyllingsalaten jeg hadde kjøpt fra kantinen. Sausen hadde blandet seg ordentlig godt med salaten slik at det hele egentlig så ut som et eneste rot.

"Han ser på Sylvié," mumlet Rakia som om det ikke var innlysende nok. "Igjen."

Jeg møtte Rakias blikk og hun trakk bare på skuldrene.

"For å være helt ærlig så tror jeg Rakia har rett," sa My og nikket sakte. "Han har aldri kastet et glimt på oss. Før nå."

My så på meg.

"Etter at Sylvié kom er det som om vi plutselig er interessante."

"Godt poeng," la Alessa til.

Quinn kastet armene hennes ut i været.

"Hva med meg? Er ikke jeg den type jenta man ser på?"

Anna himlet med øynene.

"Jo, men du er hvertfall ikke Cédrics type," sa hun og ristet på hodet. "Du er mer den jenta man ser på når man er halvfull og trenger noen å kline med."

Quinn lo en falsk latter og ristet på hodet.

"Shut up, Anna," sa hun. "Og no offense, Sylvié, men hva er det du har som ingen av oss har? Du er liksom ikke helt Cédric sin type du heller."

Jeg så på Quinn et par sekunder før jeg lot det synke inn. Hva var det jeg hadde som ingen av dem hadde? Hadde jeg noe som ingen av dem hadde? I så fall, så visste jeg ingenting om det.

"Hallo! Se på Sylvié da," slo Emma inn med. "Hun er alles type."

My nikket.

"Enig."

"Okei, jenter," utbrøt jeg plutselig. "Jeg setter pris på diskusjonen deres, men kan dere vente med det når jeg ikke er her?"

Og for kanskje hundrede gang idag falt det en ny stillhet i mellom oss, før en av oss ga en eller annen form for reaksjon.

"Sorry, Sylvié," sa Rakia og de andre jentene mumlet små unnskyldninger til meg. Jeg nikket og lente meg tilbake med kyllingsalaten i hånda. Samtalen mellom dem fløt raskt videre til andre ting og emner, mens jeg satt der. Jeg kikket opp i det jeg møtte blikket hans.

Cédric satt et par bord unna oss, langt nok til at han ikke kunne høre en dritt av hva vi snakket om, men nærme nok til at jeg kunne se hver detalje i ansiktet hans. Som stubbene han hadde rundt kjeven og munnen hans, de mørke bryne hans og det mørkt fargede håret hans. Det virket rart. Hvordan kunne man ha så innmari blå øyne og så mørkt fargede hår? Det var som Danny Zuko fra Grease eller Jesse Katsopolis fra Full House. Men han var mer mannlig enn det. Litt mer som Henry Cavill som Supermann. Hadde Cédric farget håret hans?

Jeg blunket og skjønte raskt at jeg fortsatt så på han, i det han trakk lett på smilebåndet som om han også hadde skjønt det.

Jeg hadde nettopp sjekket han ut. Mens han hadde sett på.