C'est la Vie

Kapittel 29; "Cèdrics ætt"

Emma blunket.

Jeg blunket.

Flere sekunder passerte, mens vi begge bare sto ved døren på hver vår side av den og blunket forvirret mot hverandre.

"Du kom ikke hjem i går!" Ropte Emma til slutt og så på meg med store øyne. "Vet du hvor bekymret jeg ble? Jeg ringte deg hundrevis av ganger og du tok ikke opp! Vet du hvor mange scenarioer jeg hadde i hodet mitt? Var du blitt kidnappet? Drept? Voldtatt? Hva vet jeg? Du kunne i alle fall ringt og sagt i fra!"

Jeg himlet med øynene og dyttet meg forbi henne.

"Gheez, Emma. Slapp av. Du høres ut som moren min."

Emma tok tak i hånden min og snurret meg rundt.

"Vent. Du kan ikke gå inn der."

Jeg hevet øyebrynet mitt.

"Eh, jo, det kan jeg? Dette er også rommet mitt, Emma, du har vel ikke glemt det?"

Jeg skulle til å gå lenger inn i rommet i det Emma holdt et fastere grep om armen min. Jeg så spørrende på henne.

"Sylvié, vær så snill," sa Emma tryglende.

Jeg ignorerte henne og dro armen til meg i det jeg gikk lenger inn i rommet. Hva søren var Emma så bekymret for?

Svaret dukket opp da jeg stirret på personen foran meg.

"Hva fa..." Setningen min døde ut i det Emilio lå halvnaken i senga, nei, naken, i senga til Emma. Han så like overrasket ut i det han dro dynen lynraskt over kroppen sin. Det tok heller ikke lang tid før ansiktet hans rødmet stort og han så flaut ut. Som om noen hadde tatt han på fersken.

Emma kom diltende bak meg og slo seg selv på pannen da hun så Emilio.

"Jeg ba deg gjemme deg!"

Emilio trakk dynen tettere rundt seg.

"Akkurat hvor er det å gjemme seg? Rommet deres er ikke akkurat et hus heller!"

Emma himlet med øynene.

"Eh, badet? Verandaen? Bruk hodet, Emilio!" Emma stønnet og gravde hendene i ansiktet.

Jeg, derimot, sto fortsatt og stirret sjokkert mellom dem begge.

Jeg blunket forvirret.

"Eh, når ordnet dere opp?"

Emilio var den første til å reagere i det han kikket opp på meg. I det han skulle til å svare var det som om han spottet noe bak meg. Et lite, flirende glis dukket opp i ansiktet hans og han nikket kort.

"Skjer, kompis?"

Alle i rommet, inkludert Emma og meg snudde oss mot Cèdric som sto ved inngangen til rommet. Han gliste selv mot Emilio og nikket tilbake.

"Alt bra, Emilio. Alt bra."

Emma hylte høyfrekvent og trakk hånden sjokkert over munnen.

Jeg sukket.

Denne dagen bydde bare på overraskelser, etter overraskelser.

"Ba ikke jeg deg vente utenfor?" Freste jeg irritert.

Cèdric trakk på skuldrene.

"Du tok for lang tid."

Jeg himlet med øynene og ristet på hodet.

"Du tilbrakte natten med Cèdric!"

Emma så ut til å besvime i det øynene hennes vokste på størrelsene til epler. Hun byttet på mellom å se på Cèdric og meg i det hun rygget bakover, fortsatt med hendene foran munnen.