Agnès var den første som trakk seg unna meg.
"Takk, Sylvié."
Jeg nikket og ga henne et lite smil.
Samtidig raste tankene mine over unnskyldninger jeg kunne bruke for å unngå å sitte på med Cèdric på vei hjem. Jeg følte meg helt blank og skjønte ikke hvorfor hjernen min ville samarbeide. Jeg kremtet lavt og trakk meg stille unna. Istedenfor å si noe gikk jeg bare ut av kafeen med Cédric som fulgte lydløst bak meg.
Da vi var ute og døren var lukket, snudde jeg meg mot Cèdric.
"Si til moren din at du kjørte meg. Jeg tar bussen."
Han hevet det ene øyebrynet hans.
"Hvorfor hater du meg så mye? Perioden din eller?"
Jeg stoppet brått opp og snudde meg mot Cédric, flammer i øynene.
"Vel, hate er da et litt sterkt ord," sa jeg sarkastisk. "Jeg sa aldri at jeg hatet deg, men om du sto i fyr og flamme nå så ville jeg heller foretrukket å grille marshmallows. Hadde jeg derimot hatt en mugge med vann så ville jeg foretrukket å drikke det."
Jeg plastret på et smil.
"Stor forskjell."
Cèdric smilte bare mot meg, underholdt av sarkasmen min.
"Så derfor foretrekker jeg også å ta bussen," svarte jeg og snudde meg igjen for å gå mot busstasjonen.
"Bussen?"
Jeg himlet med øynene.
"Ja, Cédric. Bussen," sa jeg irritert. "Noen gang sett en bil med flere seter enn fem og større hjul?"
Han humret lavt for seg selv og ristet på hodet.
"Den bussen som går direkte til skolen, Sylvié," sa han og så ned på meg. "Går bare en gang i timen på kvelden og sist jeg sjekket..."
Han dro opp ermene på genseren sin slik at han tydelig viste frem at han sjekket klokken.
"Så gikk den for ti minutter siden."
Jeg lukket øynene og bannet inni meg.
"Så hvis du har lyst til å vente ute her i kulden," sa han og slo ut med armene. "Be my guest."
Han snudde seg rundt og begynte å gå mot parkeringsplassen.
Jeg lukket øynene og bannet lavt. Cèdric var flink. Altfor flink. Og det irriterte meg. For ingen var flinkere enn meg. Det var ingen som skulle være det.
Helvete heller.
Jeg hadde ingen planer om å ende opp som en hjerteløs og kald jævel, men her var jeg.
"Cèdric."
Han stoppet opp, men snudde seg ikke.
"Ombestem deg?" Sa han og kikket over skulderen sin. Jeg svelget.
"Ikke prøv deg på noe," freste jeg bare og trampet forbi ham i høy hastighet. Jeg stoppet raskt opp da jeg skjønte at jeg ikke visste hvilken bil som var hans. Jævla fantastisk. Hvorfor kunne jeg ikke like gjerne bare begynne å grave min egen grav? Jeg snudde meg tilbake mot ham.
"Okei, så hvilket av disse skrapvrakene her er ditt?"
Han hadde hendene i lommen og kom mot meg. Istedenfor å gå mot en av bilene gikk han heller bak dem.
Jeg så rart etter ham og skjønte ikke hvor det hadde blitt av ham.
"Cèdric?" Sa jeg i det jeg ikke så han lenger. Tross alt var det mørkt og gatelysene var ikke akkurat på sitt beste.
YOU ARE READING
C'est la Vie
Teen Fiction"En løvinne viser aldri at hun har tapt," sa jeg og smilte tappert i det jeg hevet haken mot han. Han smilte skeivt før han tok et skritt nærmere mot meg, til det var bare var et par centimeter som skilte oss. Jeg holdt pusten og kjente atmosfæren...
