Carry On

Kapittel 1; Madison

(SORRY, DENNE BLE LAGT UT EN DEL GANGER GRUNNET SKRIVEFEIL OSV, DONT HATE ME LMAO)

-TAYLOR-

En lett bris får bladene til å rasle, håret til å piske meg i ansiktet og fingrene til å bli blå av kulde. Lukten av vissent løv, frost, og bakevarer henger i luften, og fyller neseborene til hver en som tar seg en tur i gaten.

Som for den saks skyld, ikke er mange i dag.

Jeg lar blikket vandre langs gatene, og studerer hver enkelt. Noen ser ut til å være i et voldsomt hastverk, andre prater stille, men stemmene ser ut til å bli tatt av vinden og rekker ikke mine ører.

Jeg er ganske sikker på at hva nå enn de snakker om, kan det ikke være særlig spennende likevel. De fleste samtaler nå til dags er ikke det.

Blikket mitt faller på flyttebilen ikke så alt for langt unna vårt hus.

Jeg ser på flyttemennene som bærer ut kasse etter kasse, og svære møbler som absolutt ikke passer inn i det huset jeg kjenner så alt for godt. Eierne ser rike og lykkelig ut. Som om de ikke bryr seg det minste om at huset de flytter inn i en gang tilhørte en jente som nå antagelig er død. Eller at nabojenta sitter og betrakter dem.

Paret ser unge ut, omkring tretti. Mannen ser i grunn en del eldre ut en kvinnen, og jeg kan ikke la være en å umiddelbart tenke:

Du kunne gjort mye bedre.

Håret er mørkt, langt og bølgete, og leppene store og fyldige. Spansk? Italiensk?

Definitivt italiensk.

Mannen har derimot gråligt hår, og kraftig kroppsbygning med en smule dårlig holdning. De to smiler og prater imens de diskuterer resultatene.

Blikket mitt får brått øye på en gutt, som jeg antar er sønnen. Han står lent mot bilen, en sølvfarget Porsche, og ser ikke ut til å bry seg om det faktum at han røyker, bare metere unna foreldrene. Håret er mørkebrunt og bustete, og han drar stadig hånden igjennom det med raske bevegelser. Jeg skjenner igjen den bevegelsen. I mine øyne er denne handlingen et tegn på irritasjon, sinne, eller sorg. Kanskje en blanding av alle tre.

Han har på seg en enkel, svart t-skjorte som viser tatoveringene som kryper oppover armene hans, og sorte jeans. Spør du meg, ligner han en av de virkelig klisjè bad boy-ene som ender opp med å jobbe på Rema 1000 og selge smågodt til førsteklassinger.

Jeg himler med øynene, sint på ham fordi han oppfører seg som en komplett idiot, sint på foreldrene som valgte dette stedet å bo, sint på røyken han holder i hånden fordi den bare bringer med seg død, og sint på Madison fordi hun forlot meg.

Likevel er det en stemme som gnager i meg, og gjentar gang etter gang, det er din feil.

Det er min feil at hun døde, min feil at hun forsvant, min feil at huset hennes nå selges til denne familien.

Jeg hater dem. Hater dem så inderlig, for å bare komme hit og tro at de kan erstatte Madison. Jeg hater gutten enda mer. Måten han suger til seg de giftige stoffene i røyken, måten han ser så sinnsykt sint ut, uten noen grunn.
Jeg får lyst til å skrike til ham at han søren meg må legge ned den hersens røyken.

Hvorfor måtte Madison dø, imens denne fyren som bokstavelig talt putter det som dreper deg i munnen, får leve? Hvem bestemte dette?

Jeg vet at det er feil av meg å ønske at han var den som led Madison's skjebne. Men når man er trist nok, er det veldig lett og bare dumpe skylden på andre. Særlig når man gang på gang har blitt fortalt at man må holde motet oppe. At hun vil komme tilbake. Tre måneder senere kom de med nyheten at hun antagelig er død, og selv om jeg hadde visst det så lenge, var det som om noen hadde dyttet meg i magen. Nå, så lenge etter, kan vi ikke ha en begravelse en gang. Noe som bare gjør det vanskeligere å komme seg videre som de så fint omtaler det. Det er som om ingen av dem noensinne tenkte over at for å komme seg videre må man legge noe igjen, og jeg vil ikke gi slipp.

"Taylor?" Hører jeg en stemme rope fra innsiden av huset. Den ønsker å dra meg tilbake til virkeligheten, men sannheten er at jeg ville gitt alt for å bare sitte her og betrakte alle andre.
Det irriterer meg hvordan alle ser ut til å komme videre, som om ingen ting har skjedd. Som om Madison enkelt og greit aldri eksisterte.

Jeg hører stemmen kalle på meg en gang til, før jeg sklir ned fra kanten på verandaen og vandrer inn døren. Huset vårt nesten likt som naboen, bare speilvendt. Mens Madisons hus alltid var fult av farger og energi, har vårt alltid vært grått og enkelt.

Jeg ser mamma stå på kjøkkenet og tilberede dagens middag, og magen vrenger seg av tanken og den kvalmende lukten.

"Hva er det?" Spør jeg, egentlig totalt uinteressert. Jeg har forstått det sånn at ved å fortsette å stille meningsløse spørsmål og snakke om ingenting, vil folk la meg være i fred og gå ut ifra at jeg har gått videre. Det er selvfølgelig enkelte som sender lange blikk etter meg på gaten, som spør om jeg har det bra og om jeg trenger noen å snakke med. Jeg pleier alltid å avfeie dette med et smil, og de samme, meningsløse ordene. Nei, nei. Det går helt fint. Jeg har det bra.

Mamma ser ikke ut til å oppdage den livløse stemmen min, eller så velger hun å ignorere den. Hun høres i hvert fall helt normal ut idet hun sier:

"Lasagne. Jeg fikk overtalt pappa til å ha det i dag, bare for deg."

Jeg smiler, mumler hvor fantastisk glad for det jeg er, før jeg forlater kjøkkenet og den sviende lukten, og forsvinner inn på mitt eget rom, stedet der jeg faktisk kan være meg selv.

Veggene er dekket med bilder. Bilder av meg, bilder av Madison, bilder av meg og Madison sammen. Mamma spurte om vi ikke skulle ta dem ned, om det ikke var på tide å "gå videre", men jeg svarte enkelt og greit nei. Det virker som jeg av en eller annen grunn håper at ved å ha bildene her, vil Madison fremdeles leve i dem.

Middagen foregår i meningsløse samtaler som vanlig. Pappa tygger overdrevent sakte på maten, imens øynene fyker langs sidene på dagens avis. Mamma stiller meg spørsmål, som Hva lærte du på skolen i dag? Er det noe spesielt som skjer denne uken? Har du fått noen nye venner? Og jeg svarer ingenting, nei, og enda flere nei.

"Hva med de nye naboene? Virker de greie?" Spør hun videre. Jeg trekker på skuldrene, imens jeg arrangerer maten møysommelig med gaffelen, til alt ligger separat. Jeg føler mammas blikk brenne i meg.

"Sønnen deres er visst på din alder."

Jeg nikker, selv om tankene mine er for lengst flydd til et annet sted. Imens mamma snakker om å besøke dem i morgen med en innflyttingsgave, er jeg tilbake i 2014 på ferie til Mauritius. I hodet mitt smiler Madison ertende, imens håret blafrer i den varme brisen og bølgene slår inn mot stranden imens vi kappløper om å nå bølgene først.

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne kappløpe vekk fra hele verden.

Hva synes dere om første del?

Håper det ikke ble alt for kjedelig, men noen kjedelige kapitler må til for å skape en helhet i historien. Jeg har en god følelse om dette her, så jeg håper virkelig dere liker å lese det like mye som jeg liker å skrive det. Og denne delen var veldig kort, men de neste blir lengre.
Det kommer et nytt kapittel om ikke så alt for lenge, hvor vi blir litt bedre kjent med naboene og Taylor.
Takk for at du leser, og ikke glem å stemme!

Elsker deg