Carry On

Kapittel 6; Luke Hemmings

[jeg har egt skrevet denne delen før, men jeg klarte å slette den fordi jeg har hjernekapasitet på likhet med en snegle ugh]

T A Y L O R

Jeg stirrer på meg selv i speilet.

For èn gangs skyld har jeg på meg sminke, noe som får meg til å se ut som en helt annen person. Personen jeg var før. Personen som ikke hadde anelse om hvordan følelsen av å miste noen er.

Nå er den følelsen nesten alt jeg kjenner.

"Taylor? Har du sovnet der inne?" Fniser mamma fra utenfor badet. Jeg vet at om jeg trår utenfor dørterskelen vil leppene hennes sprekke opp i et smil.

"Se på jenta mi," kommer hun til å si. Og så kommer hun til å overbevise seg selv om at nå er jeg OK. Nå har jeg det bra. Jeg bruker fine klær, gjør jeg ikke?

Jeg gløtter ned på meg selv, og blir nesten kvalm av synet av den fine, svarte kjolen.

Jeg stirrer på pakken mamma har slengt på sengen min. Den er pakket inn i fint, svart gavepapir med en enorm, hvit sløyfe. På den står navnet mitt skrevet i pen løkkeskrift.

"Hva er det?" Glefser jeg. Jeg ser på mamma, som ser på meg med forventning.

"Åpne den opp og se, da vel," smiler hun.

Nølende strekker jeg meg etter den. Hendene mine strever med å knyte opp sløyfen, og mammas blikk borer seg i meg imens jeg holder på. Omsider får jeg den opp, og sløret daler ned fra boksen. Jeg biter meg i leppa imens jeg sakte åpner lokket.

En nydelig, svart skjole ligger brettet sammen i den. Den er ganske kort, med en hjerteformet utrigning og små, klirtrende paljetter over midjen.

Jeg rynker brynene. "Hvorfor gir du meg denne?" Spør jeg.

Jeg vet alt svaret, men jeg tenker at kanskje, bare kanskje, tar jeg feil. Idet blikket mitt møter mamma igjen, vet jeg at jeg ikke gjør det.

"Jeg vil at du skal bruke den i... Du vet, hvis det blir noen begravelse."

Det ble aldri noen begravelse.

Det lukter mat i samme sekund vi står innenfor døren. En haug med jakker, sko og vesker står elegant plassert i gangen. Det må være minst tretti stykker der inne.

Mamma smiler oppmuntrende til meg idet Sophia dukker opp.

Sophia er den typen dame som bare suger ut selvtilitten til en hver som står i samme rom som henne. Det hjelper ikke om du har på deg en nydelig, svart kjole, heller. Sophia suger det ut av deg som en blodigle suger blodet ditt, og forlater deg med ingenting. Jeg hater det.

"Velkommen!" Utbryter hun, og armene omfavner mamma. Allerede nå kommer de to fryktelig godt overens.

Jeg klarer å smette unna før jeg også blir omfavnet i den samme, rose-parfymerte klemmen.

I stua er det nå et gigantisk langbord. Hvit duk, nydelig bestikk. Alt er på plass.

Untatt Madison.

Untatt det faktum at det er Madison som bor her. Bare fordi hun forvant, hvordan kan noen bare anta at hun er død? Hvordan kan foreldrene hennes gi opp så lett?

Blikket mitt faller på enden av bordet. Ashley sitter der, sammen med Christina og Connor.

Hva i alle dager gjør han her?

"Tay!" Utbryter Ashley med overdreven entusiasme. "Sett deg her!"

Jeg sjangler meg bort til dem. Bare det å være her gjør meg nummen.

Ashley og Christina smiler stort og falskt til meg, ansiktene deres fulle av falsk medlidenhet. De gjør klar en stol til meg og ber meg sette meg ned.

"Du ser bra ut," kommenterer Connor.

Jeg svarer ikke.

Jeg hater denne kjolen. Denne festen. Dette fordømte huset. Hvordan skal dette liksom hjelpe meg?

Et kling av glass mot metall drar oss ut av samtalen. Alles øyne faller på Sophia og moren min, som står oppreist ved enden av bordet.

"Tusen takk til alle som kom," begynner Sophia, med tykk, italiensk aksent.

Og så begynner de. Takker og minner og taler om hvordan hun er den nydeligste engelen. Som om de prøver å vaske vekk de siste restene av henne og sette lokk på hele hendelsen. Det føles mer som en avskjed enn noen minnestund.

De fortsetter i en evighet, og ramser opp ting som om de leser fra en liste. Men jeg hører ikke etter. Jeg har lukket ørene og sitter bare og inspiserer duken foran meg. Alt annet enn å leve i virkeligheten.

"Og den som kanskje kjente henne aller best..." Mumler mamma, og jeg lukker øynene.

Ikke meg. Ikke meg. Please, ikke si meg.

"-Datteren min. Taylor, vil du ikke si noen ord?"

Alle ser på meg. Øyne som borer inn i meg, som er så fulle av medlidenhet og tristhet at det gjør vondt. Jeg sitter i stillhet. Magen vrenger seg, pulsen stiger og en klump dannes i halsen.

"Jeg-" begynner jeg, men stemmen når ikke lenger. Mamma ser på meg og nikker oppmuntrende.

Jeg begynner å bli svimmel. Jeg klarer det ikke. Det går bare ikke. Det er vanskelig nok å bare sitte her uten å knekke fullstendig sammen, men å snakke foran alle? Om Madison?

"Jeg kan ikke," hvisker jeg omsider og spretter opp. Stolen braker og faller ned i gulvet med et kraftig dunk. Alles øyne hviler på meg. Noen med skrekk, andre med medlidenhet.

Jeg sjangler meg vekk fra bordet, bort fra folkene. Beina mine fører meg til trappen. Jeg ramler meg oppover og holder på å snuble i kjolen. Alt jeg klarer å tenke, er at jeg må se henne igjen.

Jeg må se det igjen.

Jeg kan hele huset utenatt. Jeg kunne navigert meg her i blinde. Jeg forlater trappen og befinner meg i andre etasje. Skjelven beveger jeg meg mot døren i enden av gangen.

Hennes rom. Rommet til Madison.

... Det siste stedet jeg så henne.

Døren står på gløtt. Jeg forventer å se møblene hennes. Fortet vårt. De gærne fargene. Men idet jeg åpner døren, braser den drømmen sammen.

Det er grått. Fullstendig grått. Langs gulvet er det stablet med bokser av papp. Klær ligger henslengt langs gulvet, som om eieren ikke vet hva et klesskap er. I enden av rommet ligger en madrass inntil veggen.

Øynene mine fylles med vann. Dette er ikke riktig. Det er ikke sånn det skal være.

Jeg sjangler meg frem til madrassen. På den ligger en eller annen bok. Og oppå den igjen, en telefon.

Jeg vet ikke hvorfor, men den fanger oppmerksomheten min. Et navn lyser opp på skjermen - en melding.

Jeg skumleser raskt over navnet.

Luke Hemmings.

Så innser jeg at jeg ikke lenger er alene.