Carry On

Kapittel 21; Jeg kan ikke

T A Y L O R

Dagen etter sitter jeg bare og spiser maten min i stillhet som vanlig, imens Ashley, Christina og de andre prater i munnen på hverandre. Connor snakker ikke med meg, og Ashton hater meg.

En alle tiders dag på skolen.

Tiden føles som om den går ufattelig sakte, og da lunsjen endelig er ferdig stormer jeg ut. Siden det er en slags planlegginsdag har vi fri resten av dagen, som jeg takker gud for. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde klart å sitte her.

Jeg mumler noen avskjeder til de andre, før jeg tvinger beina mine til å sette i gang å løpe fremover. Sekken truer med å falle ned, det er såvidt jeg ikke snubler i toppen av bakken, men jeg klarer å nå frem til porten. Til min store overraskelse står Michael, Calum og Luke der.

"Taylor!" Utbryter Luke og Calum i kor. "Hvorfor har du ikke kommet enda?"

Jeg blunker forvirret. Kommet? Hva i alle dager er det de snakker om? "Hæ?" Spør jeg.

"Halo, vi skal jo spille om ti minutter. Den geniale planen, husker du?" Svarer Luke. Han nærmest hopper av iver, og virker så klar for å spille at han helt glemmer sjenansen sin.

Jeg blir stående i en blanding av sjokk og klein stillhet. Hvordan skal jeg fortelle dem at jeg ikke kommer? Jeg kan jo ikke dra dit nå?

"Eh, jeg-" begynner jeg, men før jeg får fullført drar de meg fremover alle tre.

"Heldigvis, er i hvert fall noen her gamle nok til å kjøre," flirer Michael. "Luke, derimot...."

Luke himler med øynene, men leppene er formet til et smil og de enorme smilehullene er på plass i kinnene. Og imens de tre guttene tuller og er i gang med å presse seg inn i den alt for lille bilen, prøver jeg febrilsk å komme på en forklaring til å ikke være med. Ashton hater meg. Og så skal jeg komme og se på konserten hans? Når han ikke en gang vil ha den?

"Jeg tror ikke dette er så lurt," klarer jeg omsider å presse frem, men det blir overdøvet av Michael's høye latter.
"Og Ashton er ikke her en gang," minner jeg dem på.

"Han kommer sikkert," mumler Luke, før han lener seg frem og begynner å kjempe med Calum om å kontrollere musikken.

Når bilen omsider stopper, og jeg er overrasket at jeg i det hele tatt er i live, skal de gå på scenen om tre minutter og ingen har noen anelse om hvor Ashton er.

"Det var synd," mumler jeg sarkastisk og skal til å sette meg i bilen igjen, men Calum griper armen min.

"Kan du please steppe inn for ham?"

Jeg blunker forvirret, og lurer på om jeg skal le. Jeg, steppe inn? Jeg bak et trommesett? Hva i alle dager tenker han på? Jeg vet ikke en gang hvilken ende man skal holde trommestikkene!

"Jeg kan ikke- jeg tror ikke-" begynner jeg, men de tre stikker et par trommestikker inn i armene på meg.

"Det går fint, Taylor. Ashton spiller ikke uansett, du kan umulig være dårligere enn ham nå." Michael følger opp kommentaren sin med en trillende latter, men den stopper brått da vi hører en stemme si:

"Jeg skal prøve å ikke ta det personlig."

Og der, på trappen opp til lageret, står han. I en hullete Blink-182-genser, med en bandana i håret. Han nekter å møte blikket mitt, og jeg gjør ikke noe forsøk på å få ham til det, heller. I stedet puster jeg lettet ut, slenger fra meg trommestikkene og vandrer frem til en stol i hjørnet.

"Du hang opp plakatene, ikke sant, Michael?" Spør Luke, og ser nesten nervøs ut. Han har fisket ned en kullsvart gitar, og står og stemmer den.

"Selvfølgelig. Jeg nevnte til og med delen med gratis pizza."

"Vent, hva?" Mumler Luke tilbake, men det er for sent. Døren spretter opp, og inn velter en gruppe ungdommer.

"Hvor er pizzaen?" Er det første de sier. Michael gliser, men på en eller annen måte har plutselig de tre guttene fått et helt annet utrykk. Ansiktene er konsentrerte, men de klarer å få med seg publikum som om de har gjort dette mange ganger før. Den eneste som ikke sier et ord, er Ashton, som sitter og nistirrer på meg bak trommesettet. Jeg innser at han fremdeles ikke har rørt dem, og en panikk velter over meg. Hva om han ikke klarer det?

"Den første sangen heter Gotta Get Out, fordi Calum synes matte er for vanskelig og har lyst til å komme seg ut av skolen," flirer Michael.

Men før han rekker å ta så mye som et grep på gitaren, sier Ashton:

"Jeg gjør det ikke."

Og i neste sekund ser alle på ham.

"Hva mener du? Vi har jo... Nei, vent. Du har vel øvd, sant? Herregud, Ashton, har du i det hele tatt spilt siden..."

Svaret til Ashton kommer raskere enn et lyn, og jeg kan nesten høre at stemmen hans dirrer. "NEI."

Og i neste sekund spretter han opp. De ti-femten ungdommene som dukket opp himler med øynene og gnåler om pizza, men det er ikke det som får meg til å gjøre det jeg gjør. For å være ærlig, vet jeg ikke selv en gang.

Jeg spretter opp fra stolen og kjemper meg bort til Ashton, og før han rekker å smette inn på lageret har jeg tatt armen hans. Hele ham stivner idet jeg rører ham, som om jeg har gitt ham statisk elektrisitet.

"Please," mumler jeg.

Øynene hans møter mine, og jeg innser plutselig at han ikke gjør dette for å være en total drittsekk, som jeg først trodde. Øynene er triste, og nærmest trygler meg om å slutte å mase.

"Men jeg kan ikke," svarer han, så lavt at bare jeg hører det.

"Selvfølgelig kan du. Hvis jeg kan, kan du." Før jeg rekker å forklare slipper jeg hånden hans, og fumler meg frem til trommesettet. Trommestikkene føles merkelige og uvante i hendene mine, men jeg har ikke noe valg. Jeg vet ikke en gang om dette vil funke, men jeg må prøve. Derfor gjør jeg noe jeg bare har sett på film, slår pinnene fire ganger mot hverandre, før jeg begynner å slå rundt på trommene på måfå.

Og imens hele publikum nærmest holder seg for ørene, resten av guttene ser på meg i ren og kjær sjokk, står Ashton og ler.  "Du gjør det helt feil," flirer han. Jeg har aldri hørt latteren hans før, men jeg hadde aldri trodd at den skulle være så... Barnslig. Det er som å høre en liten gutt le, og det er nesten så jeg må dobbeltsjekke at den kommer fra ham og ikke en unge blant publikum. Men der står han, og ler. Jeg bryr meg ikke en gang om det faktum at det er meg han ler av. Ashton ler.

De andre ser på meg i sjokk, som om de tenker nøyaktig det samme som meg.

Ashton vandrer frem til meg, slår seg ned på en krakk ved siden av meg, og fisker opp et par ekstra trommestikkere. Deretter trekker han pusten dypt inn.

"Okay, kan du tråkke på den store tromma på gulvet hver gang jeg sier 1 for meg?" Spør han.

Jeg nikker, og stikker tunga ut i konsentrasjon. Og så begynner han å telle, veldig lavt, og hver gang han treffer 1 etter de fire taktene, prøver jeg så godt jeg kan å treffe pedalen på gulvet. Et glis sprer seg på leppene mine idet han begynner å slå på de andre trommene, og plustelig hører jeg gitarene til Michael og Luke og bassen til Calum spille i bakgrunnen.

Herregud, jeg innså nettopp at folk faktisk leser dette. Rettelse:
Et tusen og fudgings 600 mennesker har lest disse ordene. Liksom whaaaaat?
Det betyr sinnsykt mye for meg, så tusen tusen tusen takk❤

Og btw, så fikk jeg en ny idè til en historie for ikke så lenge siden, så den kommer nok ut en eller annen gang etter Carry On er ferdig. Så nei, dere blir ikke kvitt meg så lett lmao

Anyway, vote and comment hvis du shipper Taylor og Ashton :)

Prekas