Carry On

Kapittel 13; Du blir med meg

T A Y L O R

På vei hjem går jeg på en måte som bare kan beskrives som halvveis snublende. Hodet mitt er mere forvirret enn da jeg var stuck på det samme spørsmålet under mattetentamen i fjor i tjue minutter, og endte med å tegne et smilefjes i stedet.

Hvorfor vil Connor samarbeide med meg? Og hvorfor skulket ikke Ashton timene i dag? Er det noe jeg ikke har fått med meg? En slags "la-oss-forvirre-Taylor"-dag? Har noen festet en lapp med "Tull med meg" på panna mi?

Selv om det virker fullstendig latterlig, tar jeg hånden opp til hodet. Det er selvfølgelig ingenting der.

Jeg rister på hodet, mumler gi deg til meg selv, før jeg fortsetter å fortumle meg bortover.

Jeg hører lyden av en kraftig motor bak meg, og et øyeblikk vurderer jeg å kaste meg av gaten i skrekk.

Nå skjer det, tenker jeg, og presser øynene sammen. Men i stedet for å høre et kraftig smell av en bil som treffer meg, hører jeg stemmen til Ashton over den høye motoren.

"Sett deg," mumler han gjennom sammenbitte tenner.

Jeg snur meg, om mulig enda mer forvirret enn før, og øynene mine låser seg på hans gjennom den plettfrie frontruta. Motoren brummer fortsatt og spytter ut illeluktene eksos, og et øyeblikk lurer jeg på om det kanskje er en av grunnene til at jeg ser syner. Men Ashton er der fremdeles. Ventende. På meg.

Jeg hever et øyenbryn. "Hæ?"

"Bare.. Bare sett deg," gjentar han, nesten irritert.

Jeg trekker på skuldrene, mest til meg selv, før jeg skjelvende når bilen hans og røsker opp døren ved siden av ham.

Da jeg sitter inne, når jeg ikke ta på beltet en gang før Ashton svinger og farer bortover i retning byen. Jeg slipper fra meg et halvkvalt hyl og klamrer meg fast i setet, og hjertet pumper som en gal.

"Hva i-" begynner jeg, men rekker ikke fullføre før jeg nok en gang kniper øynene igjen i ren og kjær skrekk.

Jeg åpner dem ikke. Alt jeg føler, er den sugende følelsen i magen, og jeg blir nesten redd den skal sluke meg. Jeg åpner ikke øynene før bilen bråbremser så hardt at man kan høre hjulene svi langs bakken.

Nølende presser jeg opp øyelokkene, og prøver å ta inn sjokk nummer hundre i dag. Vi står utenfor musikksjappa. Jeg snur meg forskrekket mot Ashton.

"Hva i helsikke var det der for noe? Prøver du å få oss drept?!" Snerrer jeg, men han reagerer ikke. I stedet røsker han opp døren og forsvinner ut, og sekunder senere gjør han det samme med min dør.

"Ærlig talt, hva feiler det deg?" Fortsetter jeg å klage. "Har du mannsen eller noe?"

Ashton drar meg inn i butikken, og jeg vet straks at det er nytteløst å kjempe imot.

Idet vi trår innenfor døren, oppdager jeg at det ikke er like tomt her som det har forrige gang. Tvert imot. Innenfor står det fire menn. Han ene i en blå, heldekkende parkdress, med navnet på butikken skrevet med store bokstaver på brystet. Ansiktet er vridd av tristhet. De tre andre har svarte dresser, og virker ufattelig høye. Selv Ashton virker lav i forhold til dem, og han er en av de høyeste personene jeg noensinne har sett.

"Vi forventer at stedet er ryddet ut i morgen," glefser den ene svartkledde, og mannen i parkdressen ynker seg.

Idet hodet mitt legger to og to sammen og innser hva som er i ferd med å skje, gir plutselig alt mening. Jeg kjenner et raseri boble opp i meg.

"Vent, vent, vent," Sier jeg, og alles øyne snur seg sakte mot meg.

"Hvem i helvette er jenta?" Mumler den svartkledde som snakket, og ser spørrende på de andre, som svarer med å trekke på skuldrene. Jeg er for irritert til å svare.

Jeg snur meg mot mannen i parkdress, og hever et spørrende øyenbryn.

"Skal du bare gi bort sjappa?" Glefser jeg, og føler meg som læreren min da jeg leverte inn smilefjes-tentamenen min i fjor. Parkdress-mannen ser brydd ned på skoene sine.

"Men... Ingen kjøper CD-er lenger," stammer han.

Jeg himler med øynene.
"Og så? Du kan ikke bare fjerne litt av verdens historie!"

Alle ser forskrekket på meg, den lille jenta som antageligvis ser helt på jordet ut, etter å ha blitt nesten påkjørt av en bil og deretter kidnappet av han de fleste folk omtaler som skolens bad boy.

Jeg innser plutselig at Ashton er her, og snur meg mot ham som for å si skal du ikke si noe? Det tar ikke mer enn et øyekast før jeg ser at nevene hans er knyttet, og før jeg rekker å rope "Nei!" har han flydd på de tre mennene.

Selv om oddsene er lave, klarer han seg bra, som om han har gjort dette tusen ganger før. Som om det å slå ned fullvoksne menn er en eller annen merkelig hobby de har i Australia. Men det er tre mot èn, og selv Ashton er ingen match mot disse.

En av mennene får tak i armen hans, og selv om han kjemper med den andre for å få den løs klarer en annen og få tak i den også. Da Ashton er presset ned på kne og ser ganske så sint ut, røsker de frem en lommebok fra innsiden av jakka.

"Hvordan våger du å angripe noen fra staten?" Glefser den ene, og viser frem lommeboka med et skinnende skilt på.

Ashton himler med øynene. Forskrekket rygger jeg bakover, og kræsjer nesten i et par gitarer.

"Du," freser mannen videre mot Ashton. "Du blir med meg."

"Hva?" Utbryter jeg. "Han er sytten! Dere kan ikke arrestere ham!"

Ingen av dem reagerer, og tvinger Ashton til å reise seg igjen. Jeg kaster et blikk mot parkdress-mannen, og en lettelse hever seg over meg. Mannen i blått har imens alt dette foregikk, klart å nå telefonen og står nå med røret i hånden. Et blikk på ham, og jeg forstår hva jeg må gjøre.

Oppholde dem.

"Sikker på at de skiltene er ekte?" Er det eneste jeg klarer å presse frem. Beina skjelver og føles som gelè, men jeg presser stemmen min til å høres nogenlunde modig ut. Uten hell.

Den ene mannen kaster et ildsint blikk på meg.

"Jeg kan forsikre deg om at de er ekte," glefser han. Stemmen høres tvunget ut, og ikke i nærheten like overbevisende som den var for et øyeblikk siden.

Jeg begynner straks å lure på om de er ekte i det hele tatt.

"Ja vel, kan jeg få se dem?" Svarer jeg.

De tre mennene, fremdeles holdende på Ashton, ser sinte på meg, alle sammen. Jeg får nesten lyst til å løpe vekk i panikk, men så ser jeg på Ashton. Selv om ansiktet er fryktløs og hele ham rolig, kan han umulig ikke føle noe i en slik situasjon. Uansett hvor "bad" han nå måtte være.

"Du så dem i sted," glefser den ene.

Jeg nikker. "Ja, men hvis de faktisk er ekte, skader det vel ikke å se dem en gang til?"

Før noen rekker å røre en finger, hører vi brått lyden av sirener og blinkende blå lys utenfor vinduene. Jeg puster lettet ut.

Politiet.

*meanwhile i senga til forfatteren av denne greia*

Guys, don't worry, de andre guttene kommer med i kapittel 16😂❤️ Så det er ikke sååå fryktelig lenge til😂
Men uansett, hvis dere har noe feedback så bare kom med det. Går det for fort, for sakte, er det for mye gjentakelser, skrivefeil osv? Dette er egt den første teen fiction-aktige historien jeg har skrevet (har bare skrevet fantasy før haha) så er litt nybegynner her:)

V&C for mer❤️