Carry On

Kapittel 16; Calum, Luke og Michael

T A Y L O R

"Så jeg kan ta delen om negative og positive ioner, og så kan du si noe om inndelingen av det periodiske systemet," sier Connor, og markerer noe av i boka si med en penn.

Jeg presser frem et likegyldig "mhm", men fokuserer egentlig på alt annet enn naturfagsprosjektet. Vi står utenfor døren min, og er dessverre på vei inn. Etter mye diskusjon klarte Connor å overbevise meg om at vi burde øve hos meg, ettersom han har tre brødre og alltid mye styr i sitt eget hus.

Jeg fikler med låsen, lite lysten på å la ham bevitne det kaotiske rommet mitt. Men denne karakteren teller nesten halvparten av det endelige resultatet, og jeg avhenger av å få bra karakterer i år hvis jeg vil ende opp som noe annet enn bak kassa på McDonald's.

Med et spark slår jeg den opp, og prøver å dra med meg Connor så fort som mulig gjennom stua for å unngå kleine samtaler mellom han og foreldrene mine. Men uheldigvis senker pappa avisen ned, og ser mistenksomt mot meg og Connor.

"Hvem er denne unge mannen?" Spør pappa, og jeg må si jeg er imponert. Hvem skulle tro at man kunne gjøre en person så flau bare av én liten setning?

Jeg himler med øynene.

"Connor - pappa. Pappa - Connor." Mumler jeg. Connor, som den sofistikerte ungdommen han er, skal til å rekke pappa hånden for å hilse, men det finnes begrensninger for min tålmodighet. Jeg nærmest dytter ham vekk i retning mitt rom, og puster ikke normalt igjen før jeg har slamret døren igjen etter oss.

Idet jeg lener meg mot den og takker gud for at pappa ikke bestemte seg for å like så greit ta Praten der og da, ser Connor seg nysgjerrig rundt i rommet.

Jeg merker rødmen blusse opp i kinnene mine idet jeg innser hvor barnslig jeg er.

Rommets vegger er heldigvis i en nøytral gråfarge, men på den andre siden er den dekket med bilder av meg, Madison, og... Hannah Montana.

Sengen er uoppredd og rotete, pulten enda verre, og klær ligger henslengt på gulvet som om jeg aldri har hørt om ordet "klesskap".

Connor gliser, men klarer å holde de sarkastiske kommentarene inne. I stedet smiler han. "Fint".

Jeg vet ikke om jeg skal le eller drukne meg selv.

"Okay, la oss bare bli ferdig med det her," mumler jeg, og vakler frem til sengen min. Jeg slenger meg ned, og Connor setter seg ved siden av.

Og når jeg sier ved siden av, mener jeg ved siden av. Kun noen få centimeter skiller oss fra hverandre. Jeg kremter nervøs og prøver å skjule det at jeg hopper lengre fra ham med å trekke opp beina. Dette resulterer bare med at jeg sitter med beina spredt, som bare gjør vondt verre. Ansiktet mitt lyser av rødfarge før jeg gir opp, og setter meg rettere opp.

"Skal vi starte?"

Han nikker og fisker opp naturfagsboka igjen, og setter i gang å markere viktige ting å få frem i en presentasjon.

Jeg lar blikket hvile mot vinduet, og mister straks konsentrasjonen. I stedet for å følge med, prøver jeg å registrere hva som foregår utenfor.

"Vi bør definitivt få frem-" hører jeg Connor si, før det føles som om noen skrur på en AV-knapp og alt jeg enser er det som foregår utenfor.

På gaten, rett utenfor Madison - jeg mener Ashton's - hus, står en bil parkert. Nei, ikke Ashton's overdrevent fine Porsche. Dette er en Taxi.

Dørene åpner seg, og tre enormt høye skikkelser trer ut. Jeg zoomer blikket inn på dem, og kan ikke la være å legge merke til at den ene har knæsj grønt hår. Den andre, som er høyest, er blond og har hår på høyde med Empire State Building. Den tredje er mørkhåret, bortsett fra et lysere parti helt fremme ved luggen.

De er alle kledd i stramme, slitte jeans, og band t-skjorter. Bortsett fra ansiktene, ligner de på Ashton alle tre.

Jeg legger hode på skakke, og husker det Ashton sa. "Luke og de andre."

Kan dette være dem? Kan dette være de som har skrevet alle sangene? Er dette folkene som kan gi meg alle svarene på hva som skjedde med Ashton?

"Tay?" Sier Connor, og drar meg tilbake til naturfagen. Han smiler sjenert. "Følger du i det hele tatt med?"

Jeg innser at han har snakket i evigheter, og det eneste jeg har fått med meg er at vi bør starte. Jeg biter meg i leppa.

"Eh, jeg beklager virkelig, men... Jeg må sjekke noe," Presser jeg frem. Han rynker pannen forvirret, men jeg har allerede reist meg og er i ferd med å storme ut.

"Hvor skal du?" Hører jeg Connor rope etter meg, men jeg er allerede halvveis ute. Jeg tråkker raskt inn i skoene og raser over hagen, og peser meg frem mot inngangsdøren til Ashton.

Uten en gang å banke på braser jeg inn, og de tre guttene snur seg mot meg med forvirrede ansikter.

Åh hellige alpakka, tenker jeg.

På nært hold, er jeg som en maur i forhold til disse kjempene. Ærlig talt, hva drikker de i Australia?

"Uhm... Hei," mumler jeg, og veiver usikkert med hånden.

"Hey," sier den grønne, og jeg kan allerede høre på aksenten at han er australsk.

"Hi," sier den blonde, og den svarthårete himler med øynene.

"Halo, det er selvfølgelig mye bedre med Hey, Luke."

Luke. Luke. Jeg sprerrer øynene opp.

"Dere er vennene til Ashton!" Utbryter jeg, glad for å endelig bekrefte mistanken.

De ser forvirrede på hverandre.

"Ja?" Sier den blonde, som jeg nå antar er Luke, og smiler. Smilet hans gir han smilehull i kinnene, noe som nesten får han til å minne om Ashton.

Hvis Ashton hadde smilt da, selvfølgelig.

"Jeg er Michael." Sier plutselig den grønnhårete, og smiler. Leppene er røde og vippene lange, og jeg kan allerede se for meg hvor misunnelig Ashley og Christina ville ha vært.

"Jeg er Calum." Sier gutten med det svarte håret. Han har bollekinn, men kjeven er så skarp at jeg vedder på at jeg ville ha fått paper cut om jeg rørte den.

Jeg legger straks til jaw cut i vokabularet mitt.

"Og jeg er Luke," Fullfører den siste, og alle smiler til meg.

"And we're 5 Seconds of Summer"
Sorry, jeg måtte bare. Men endelig kommer gutta med! Yaaay *regnbuer, unicorns og flyvende minigriser flyr over himmelen* *Barack Obama ler* *Valper blir født*

Okay, eh, jeg vet ikke hva jeg holder på med.

Anyway, vote and comment fordi det gjør meg glaaad❤️😂

(og la oss alle ofre litt pizza til de greske guder og joine en felles bønn for at jeg slutter å være så klein i disse A/N-greiene)