Carry On

Kapittel 34; Roser er klisjé

heyo it's me, ville bare si legg merke til synsvinkelen lol

CONNOR

Jeg har aldri vært flink på dette. Dette med blomster, med jenter generelt, og spesielt ikke en som Taylor.

Så når jeg står der, i blomsterbutikken, timer før den endelige begravelsen til Madison, har jeg ingen anelse hva jeg skal velge. Det er roser, tulipaner, fioler. Farge etter farge, og jeg har ikke peiling  hva jeg skal se etter. Jeg vil bare gi henne blomster. I ukesvis har jeg prøvd å nå henne, prøvd å få opp motet til å spørre henne om å samarbeide på den teite naturfagen, prøvd å få henne til å innse at midt i blant dette kaoset med Madison og sorg, kan jeg være distraksjonen hennes.

I månedsvis har jeg prøvd å få henne til å innse at jeg er forelsket i henne.

Så jeg står der, da, i blomsterbutikken, med tiden som sakte ebber ut. Hvis omstendighetene hadde vært annerledes, kunne jeg ha ringt Madison. Den jenta visste hva jeg følte for bestevennen hennes, hun pleide å få meg til å være alene med henne bare så jeg kunne gripe sjansen. Men jeg gjorde det aldri, og nå har jeg ikke Madison til å hjelpe meg lenger, fordi det er hennes begravelse jeg trenger blomster til, og selv om samtalene mellom oss stort sett dreiet seg om Taylor, så merker jeg hvor mye jeg savner henne. At hun er borte føles så uvirkelig og tomt, som om verden liksom har blitt satt på pause og ikke vil starte igjen før hun dukker opp.

Jeg oppdager ikke gutten før det er for sent, og jeg står bare metere foran ham. Og i samme sekund, må jeg innrømme at jeg blir litt sjalu - Ashton Irwin fikk Taylor etter seg samme dagen han trådte inn på denne skolen, imens jeg har prøvd så lenge for å få henne til å føle det hun føler for ham, for meg. Han prøvde ikke en gang. Han var ikke snill en gang, men hun diltet etter likevel. Jeg kan ikke legge skjul på at fyren gjør meg en smule irritert.

Og her står han. I en hullete T-skjorte med et band jeg ikke har hørt om på, og de brune øynene hvilende på meg. Og til min overraskelse, innser jeg at han ser helt forferdelig ut. Det ser ut til at han ikke har fått noe søvn, håret er en katastrofe, han ser tvers igjennom utslitt ut. Blikket er følelsesløst og slørete, holdningen sliten, og han virker tvers igjennom ulykkelig ut.

Jeg liker ikke innrømme det, men det gjør meg nesten litt lettet. Å se ham se slik ut, gir meg et lite håp om at kanskje de har kranglet. Jeg har ikke sett de to sammen siden funnet av Madison, og det har gått en uke. Jeg har for så vidt ikke sett Taylor i det hele tatt, men jeg har fått øyet på Ashton i ny og ne, og for hver gang har han bare sett verre ut. Det er åpenbart at det har skjedd et eller annet mellom dem, og helt ærlig, fyller det meg med håp.

Men så innser jeg hva jeg tenker, og rister det av meg.

"Roser?" Mumler han, og jeg nikker. Han ser ned på blomstene i hendene mine, en bukett med tradisjonelle, røde roser. Jeg tenkte det umulig kunne slå feil - liker ikke alle jenter roser?

Jeg må innrømme fyren forvirrer meg en smule. Han virker ikke som den riktige typen for Taylor, spør du meg. Denne fyren er rett og slett.... Skummel. Han virker konstant sint, enda han kjører rundt i den mest latterlige dyre bilen jeg noensinne har sett, snakker med en aksent alle jentene dåner av, og har oppmerksomheten til folk som Taylor. Det virker likevel alltid som om han har en plan om å drepe noen, og jeg blir oppriktig redd det er meg hver gang jeg snakker med ham.

Likevel velger Taylor alltid Ashton, men kanskje, kanskje ikke denne gangen.

Jeg er en idiot for å tenke det, men i den uken Taylor har vært borte fra skolen etter funnet av Madison, har Ashton bare sett verre og verre ut. Og kanskje, kanskje betyr det at de innså at de ikke er rette for hverandre. At de ikke passer sammen. Og kanskje, kanskje kan jeg klare det han ikke klarte.

"Du burde prøve noe annet," sier han plutselig, og river meg ut av tankene. Han virker litt hes, som om han ikke har fått søvn på flere dager, eller all den røykingen endelig har tatt igjen. Jeg vet ikke hva han driver med en gang, hvorfor han snakker med meg og hvorfor han befinner seg i en blomsterbutikk, og det resulterer at jeg bare stirrer på fyren i rent og kjært sjokk. "Hun vil synes roser er klisjé."

Jeg rynker brynene, før gutten dytter en annen bukett i hendene mine. Blomstene er blå, og slettes ikke roser. Jeg har ingen anelse hva slags type blomster det er en gang, men før jeg rekker å spørre ser jeg bare ryggen til Ashton. Han går med hendene i lommene og hodet vendt mot bakken, og ser tvers igjennom miserabel ut.

Og så forsvinner han, og jeg blir stående med de blå blomstene, uvitende hva i alle dager det fyren nettopp gjorde kan ha vært godt for og hvorfor han ikke bare kjøpte dem selv, før jeg til slutt betaler og går, jeg også. Jeg innser at Ashton gikk motsatt vei enn begravelsen, men det er vel ikke noe jeg har noe med uansett. Jeg må likevel innrømme at jeg finner det merkelig at Ashton, som virket så nærme Taylor for bare en uke siden, ikke vil bli med i hennes beste venns begravelse. Men, han er Ashton Irwin, og kanskje han endelig ga etter for ryktene og ble den personen alle fortalte ham at han er.

Hello internet

Igjen har det gått en stund, men jaja. Jeg har nå planlagt hele slutten, så forhåpentligvis kommer oppdateringer litt oftere heretter. Beklager for at det har tatt så lang tid.

Og hvis noen her ble litt forvirret, så har det altså gått en uke, og Ashton ser ikke ut til å ha hatt noen kontakt med Taylor hele den tiden. Det gir mere mening etter hvert lol

Lova ya, vote and comment cause it makes me really happy you kno ;)

-Amalie