Carry On

Kapittel 25; Unpredictable

T A Y L O R

"Oj! Eh, avbrøt vi noe? Altså, vi skulle egentlig bare-" begynner Luke, som plutselig virker veldig nervøs. Ansiktet begynner å fylles med en rødlig farge, noe som får Calum til å flire stille i bakgrunnen. "Ja, ingen får sove, fordi jet lag-en er så ille, og så-"

"Og så bestemte vi oss for å plage dere i stedet," fullfører de to andre.

Jeg smiler usikkert, selv om tanken på å være her inne midt på natten med så mye som fire australske gutter, virker litt fjern. Men her er vi altså.

Og her er jeg.

Det tar ikke lang tid før dem alle tre stirrer sjokkerte på Ashton, som nesten ser litt brydd ut.

"Ashton Fletcher Irwin -" gliser Calum. Jeg kan nesten se hvordan Ashton prøver å forberede seg mentalt på udmykelsen som er ved å komme.

"Prøver du å forføre jenta med gitarspilling, nå da?"

Jeg ser mot Ashton i panikk, men han virker nesten mere oppgitt enn flau.

Jeg, på den andre siden, føler at ansiktet mitt nettopp har tatt fyr. Noe som er merkelig, ettersom den teorien ikke stemmer i det hele tatt.

"I såfall gjør du det helt feil," flirer Michael.

"Javel? Hvordan synes du jeg burde ha gjort det da? Gi henne hårfarge?" Svarer Ashton, med et lite smil. Jeg rynker brynene og ser på ham, sjokkert over hvorfor han enda ikke har forsikret dem om at det ikke var det som skjedde. Men han virker ikke som om han ofrer dette en tanke, og er alt for langt inni samtalen med vennene sine til å registrere at jeg ikke synes dette er like morsomt.

"Morsomt," mumler Michael sarkastisk. "Jeg begynner nesten å savne den gamle Ashton."

Øynene mine flagrer mellom Michael og Ashton, før de faller på Luke. Han står midt i havet av papirer, og plukker et av dem opp imens øynene eksaminerer dem nøye.

Jeg prøver å skjule det, men jeg følger ekstra godt med på ham imens han gjør det, ivrig på å finne ut av hvorfor Ashton holdt meg her så lenge.

"Jøss," utbryter Luke. "Dette er jo bra, Ash. Hvorfor sa du ikke noe?"

Alles blikk faller på Ashton, som ikke ser ut til å ha noe hastverk med å svare dem. Før jeg vet ordet av det har Calum og Michael funnet veien til Luke, og de tre guttene ser ut til å prøve å rive det lille arket ut av hendene på hverandre.

"Ashy, jeg trodde du hadde gitt opp musikk? Hva skjedde med 'det er ikke det samme lenger'?" Mumler Calum.

"Jeg hadde det," svarer Ashton. "Og så... Hadde jeg ikke det."

Jeg ser hvordan ingen av dem klarer å unngå å smile. Jeg er visst den eneste som ikke skjønner helt hva som foregår.

Calum er den første som sprader bort til instrumentene og river ned en bassgitar, før Michael og Luke gjør det samme. Sekunder senere står de alle med hver sine instrumenter, og det demrer for meg.

De skriver en sang.

"Du burde bytte ut denne med en G," mumler Luke, og spiller to grep som for meg høres helt like ut.

"Vi," retter Ashton.

Luke smiler, før han nikker. "Vi burde bytte ut denne med en G."

Jeg prøver så godt jeg kan å følge med på resten, men alle disse bokstavene går i surr i hodet mitt. Det eneste jeg virkelig legger merke til, er hvordan Ashton passer så godt inni det hele. Som om å se ham med Luke, Michael og Calum, bare er riktig, på et vis. Som når du putter den siste brikken ned i et puslespill, og den passer perfekt.

Men likevel er det et eller annet jeg legger merke til. Hvordan blikket hans stilner hver gang han ser en annen retning, for så å lyse opp igjen når han distraheres.

-Og det irriterer meg noe inni granskauen at jeg ikke kan si noe for å gjøre hva nå det er som plager ham bedre.

"Dette her blir jo bra," kommenterer Michael, og gliser imens han styrer med gitaren. "Kan vi prøve en gang?"

Det er som om alle tenker akkurat det samme, for plutselig hviler alles øyne på Ashton. Jeg merker jeg tviler på at han er villig til det, ettersom å spille forrige gang var så vanskelig for ham.

Men der tok jeg visst feil, for han nikker nølende.

"Vi kan vel det," mumler han med et trekk på skuldrene.

Michael gliser før han lener seg mot meg og hvisker "det er hans måte å si at han mere enn gjerne vil forføre deg litt til," inn i øret mitt. Jeg rykker til, men han er allerede borte og i gang med å spille på gitaren, og etterlater seg meg alene og fullstendig forvirret.

Jeg ser på Ashton, som ser på meg fra bak trommesettet, og ser han sakte rødme en smule idet han begynner å spille.

Jeg trodde ikke han kunne rødme en gang.

Luke er den som først begynner å synge, og igjen blir jeg slått tilbake av hvor utrolig bra det er.

I starten av denne dagen hadde jeg ikke hørt Ashton spille noe så mye som èn gang og trodde han hatet meg - og nå er jeg her, med de tre andre vennene hans, og ser ham spille for andre gang.

Sangen heter "unpredictable", og plutselig skjønner jeg hvorfor Ashton mente jeg er "genial". På den andre siden kan jeg virkelig ikke se hvordan han fikk idèen til dette ved hjelp av ett ord.

Innen de er ferdige er jeg plutselig stående, og føler meg som en eller annen håpløs fan som veiver med armene mot idolene sine.

Fortsetter de på denne måten, blir jeg definitivt ikke den eneste.

De fortsetter å spille andre sanger, noen egne og noen covere. Tydeligvis har Luke, Calum og Michael like god musikksmak som Ashton, for sangene de spiller er alle fra de beste bandene. Klokken er nærmere to før Luke begynner å gjespe midt i syngingen, noe som kanskje gir et lite hint.

Klokken er to og jeg er fortsatt her.

Hva er det jeg tenker på?

"Fritt for sofaen!" Glefser plutselig Michael og kappløper til den lille sofaen jeg tidligere satt på.

"Har du tenkt å sove her?" Ramler det ut av meg. Ærlig talt, hvordan har han tenkt til å få til det?

Det eneste svaret jeg får er snorking fra ham ti sekunder senere, så jeg antar akkurat det ikke ble noe problem.

"Jeg kan kjøre deg hjem?" Mumler plutselig Ashton.

Jeg møter blikket hans, og igjen tenker jeg tilbake på den gangen de var fulle av tårer.

Og med det i tankene svarer jeg før jeg rekker å ombestemme meg.

"Nei. Jeg blir her."

Yayy ny del

Ikke akkurat det beste jeg har skrevet, men som sagt er hele historien bare et førsteutkast - jeg kommer antakelig til å skrive den om en gang.

Anyway, jeg må bare si takk for 3400 (Tror jeg?😂) reads, og andre plass i fanfiction! Den har riktig nok falt ned nå fordi jeg er en lat liten skilpadde og aldri oppdaterer, men bare det at den har ligget der, ikke bare èn men TO ganger, er jo ganske kult.

(Sier "ganske kult" nå, men da jeg så det fikk jeg nesten hjerteinfarkt)

og ja, neste kapittel blir fra Ashton's synsvinkel, I think :)) SÅ IKKE GLEM Å STEMME, så kanskje publiserer jeg det litt tidligere😏✌🏻😇😂

Og enda en ting - alle må lese vennen min Littlesec sin nye historie "Help Me Remember". Hun er kjempeflink, dere vil ikke angre!

Elsker dere❤❤